Asbjørnsenselskapet har som formål å fremme kjennskapen til alle sider ved Peter Christen Asbjørnsens liv, virke og forfatterskap, og selskapet står også som utgiver av årsskriftet Juletræet. Selskapet ble formelt stiftet på Asbjørnsens fødselsdag tirsdag 15. januar 2008. Det er ble  utarbeidet en handlingsplan for perioden 2008-2012. I 2012 ble det gjennomført en rekke arrangementer for å feire og markere Asbjørnsens 200 års jubileum!

Kontakt oss

Asbjørnsenselskapet kontaktes gjennom
nestleder Jorunn Vandvik Johnsen

E-postadressestyret@asbjornsenselskapet.no

Asbjørnsenselskapet – bli medlem

Asbjørnsenselskapet har som formål å utbre kunnskap om Peter Christen Asbjørnsens liv og hans virke som folkeminnesamler, folklorist, forstmann, naturvitenskapsmann, folkeopplyser, forfatter, oversetter og friluftsmann.

Arbeidet skal primært foregå på et litterært plan, men også i form av turer i Asbjørnsens fotspor, ekskursjoner og seminarer.

Medlemskontingent for 2019

Enkeltmedlemmer: kr 400
Familiemedlemmer: kr 150
Foreninger og bedrifter: kr 600

Du blir medlem ved å betale kontingenten inn til denne kontoen, husk navn og adresse:

Kontonummeret er 1503 89 83560.
ved Wenche Undrum
Generallunden 19
0381 Oslo

For alle andre betalinger, bøker, turer etc. bruk denne kontoen:

0539 58 83005

Nyhetsbrev blir sendt ut elektronisk. Vi trenger derfor din e-post-adresse. Vi vil gjerne ha din postadresse og evt. telefonnummer også. Det er flott om du sender dette til styret@asbjornsenselskapet.no

Medlemsfordeler

Årboken Juletræet

Elektronisk nyhetsbrev med invitasjon til turer og møter

Møterett på årsmøtet.

Asbjørnsenselskapet – vedtekter 

Bjørn Ringstrøm, vedtatt av årsmøtet 23. april 2008

§1 Formålsparagraf. Asbjørnsenselskapet har som formål å utbre kunnskap om Peter Christen Asbjørnsens liv og hans virke som folkeminnesamler, folklorist, forstmann, naturvitenskapsmann,  folkeopplyser, forfatter, oversetter og friluftsmann. Arbeidet skal primært foregå på et litterært plan, men også i form av turer i Asbjørnsens fotspor, ekskursjoner og seminarer.

§2 Medlemskap. Medlemskapet er åpent for alle som betaler årskontingent.

§3 Årsmøtet. Årsmøtet avholdes hvert år innen utgangen av april.  Innkalling til årsmøtet skal være vedlagt årsberetning, budsjettforslag, valgkomiteens innstilling og revisorgodkjent regnskap, og skal sendes ut med minst 14 dagers varsel. Styret skal legge fram planer for kommende år.  Saker som ønskes behandlet på årsmøtet, må være styret i hende så tidlig at de kan bli nevnt i  innkallingen. Dersom styret eller minst 20 % av medlemmene ønsker det, kan det innkalles til ekstraordinært årsmøte med en ukes varsel. Årsmøtet velger møteleder, referent og to medlemmer til å signere protokollen.

§4 Styret. Styret skal lede selskapet i henhold til vedtektene og til vedtak fattet på årsmøtet.

§5 Valg. Styret velges på årsmøtet og består av leder, nestleder, kasserer, tre styremedlemmer og to varamedlemmer. Leder velges hvert år. Styremedlemmer velges for to år. Varamedlemmene velges for ett år om gangen. Årsmøtet velger hvert år valgkomité som består av tre medlemmer. Revisor velges for to år.

§6 Stemmerett og årskontingent. Enhver som har betalt årskontingent, er stemmeberettiget på årsmøtet. Foreninger og institusjoner har bare én stemme. Størrelsen på kontingenten fastsettes av årsmøtet. Husstandsmedlemmer betaler halv kontingent, foreninger og institusjoner betaler dobbel kontingent. Kontingenten betales for hele året, uansett når på året man blir medlem.

§7 Juletræet. Selskapets årsskrift skal ideelt sett foreligge før 15. november hvert år. Bare hovedmedlemmer får årsskriftet.

§8 Vedtektsendringer. Endringer av vedtektene må være foreslått i innkallingen til ordinært eller ekstraordinært årsmøte. Endringer krever 2/3 flertall blant de fremmøtte medlemmer. Ved alle avstemninger kan lederen benytte seg av dobbeltstemme.

§9 Avvikling. Oppløsning av selskapet vedtas med minst 2/3 flertall av de fremmøtte medlemmene på to påfølgende årsmøter, hvorav det ene kan være ekstraordinært.

Styremedlemmer i Asbjørnsenselskapet 2018-2019

Leder Erik Henning Edvardsen
Wikipedia artikkel om Erik

Nestleder: Jorunn Vandvik Johnsen

Styremedlem: Henning Østberg

Styremedlem: Otto Closs

Styremedlem: Tore Gimse

Styremedlem: Gudleiv Bø

Styremedlem: Nanna Biørnstad

Styremedlem:  Wenche Undrum

Epost: styret@asbjornsenselskapet.no


Turer 2018

Høsttur ved Christianiafjorden

Søndag 16. september 2018

Tema for Asbjørnsenselskapets høsttur var Asbjørnsens forhold til Chrisitianiafjorden. 

Vi 38 som deltok fikk en meget innholdsrik dag. I bussen ønsket Erik Henning Edvardsen oss hjertelig velkommen, og overlot ordet til Jorunn Vandvik Johnsen. Hun fortalte om Asbjørnsen planer om en karriere som havforsker, noe som Erik Henning Edvardsen utdypet senere på dagen. 

Først fikk vi  om hans forhold til fjorden i Huldreeventyr og Folkesagn, 1859. ”Julebesøket i prestegården, først utgitt i Juletræet1851, er et barndomsminne. Rammefortellingen handler om da han en julaften dro med søstrene på sledefart utover fjorden. Fryd blander seg med uhygge når de ser ulv i måneskinnet. Men frem kommer de, til festlig lag med eventyr og sagn hos presten. At han beundrer prestegårdens feiring og sammenligner den med det som mangler i hans eget hjem, blir strøket i senere utgaver. Det var vel sårt. 

Makrelldorghar også rammefortelling fra opplevelser på sjøen med losen på Hvaler.Det er lagt i munnen på hans venn, Frederik Schübeler, som ga Asbjørnsen sagnet om de tre sjømannskonene som er trollkjerringer og vil sende stormkast på skuta så mennene omkommer. Det ender med at jungmannen redder dem med magisk bruk av tre favner bjørkeved, og konene deres forsvant for alltid..

Og så det tredje sagnet som ble trykt i ”På høyden av Aleksandria”, Juletræet1852. Da er rammen i Middelhavet, på korvetten Ørnen. Og på den måten knyttes vi til Asbjørnsens planer om å bli havforsker. Han hadde fått stipend for å drive zoologiske undersøkelser, og i 1849 mønstrer han på korvetten for å tjene penger og samle materiale for å styrke sine muligheter til å få stilling ved universitetet. Her kommer han til den berømte marinbiologiske stasjonen i Napoli og knytter verdifulle kontakter til Zoologisk museum i Christiania. Videre med Ørnen kommer de like oppunder jul til Egypt. Utenfor Aleksandria er det storm, så de blir liggende å krysse på høyden av byen i 8 dager mens de ventet på å kunne komme inn i havnen. Julen nærmer seg, og alle lengter hjem. Og mens storm uler,  kommer de i snakk om trollkjerringer og nisser. Her dukker jungmannen og de tre trollkjerringene fra Hvaler opp igjen, og også heksebrenning og nøkken og annet fælt. Det handler om kjente trakter i fjorden. På Håøya blander Ekebergkongen seg i leken, han gjør ofte det. 

De kommer i land i Aleksandria, og Asbjørnsen drar til Kairo. Der treffer han tilfeldigvis en kjenning, maleren Hans Johan Fredrik Berg. Til glede også for Asbjørnsenselskapet, ellers hadde vi ikke hatt den fornøyelige akvarellen som pryder forsiden av Juletræet 2008. Her ser vi begge ridende i full fart på esel, Asbjørnsen foran, rund og sikker, og maleren bak med malerskrinet under armen.

Og vi er fremme ved reisens første mål, Universitets biologiske stasjon i Drøbak. Her blir vi tatt imot av bestyrer Hans Erik Karlsen og driftstekniker Grete Sørnes. De er godt forberedt, med kaffe, kaker, møblering for vår store gruppe utendørs, og levende fortelling om stasjonens historie og relasjon til Asbjørnsen og hans tid. 

Gjestfriheten gjelder for hele huset, og for et hus! Et forskningens kråkeslott i vannkanten. Huset ble bygget i 1894 som forskningsstasjon, og fungerer slik i dag også. Båten ligger utenfor, fiskekarene står på kaien og i kjelleren, vi ser hvitting i saltvannskaret og elefantfisk i ferskvannskaret. I de mange etasjene er det arbeidsplasser for studenter og forskere.  Og utsiktstårn på toppen.

Allerede på 1850-tallet er man bekymret for forvaltningen av ressursene i havet og muligheten for overfiske. Her kreves nasjonal innsats og forskning. Miljøet vokser omkring Michael Sars, og får vind i seilene når hans svigersønn Nansen engasjerer seg i saken. Og Asbjørnsen er med i denne gruppen av forskere. Men han mangler akademisk forankring, og må skuffet akseptere at han ikke får de stipender og stillinger som han behøver. 

Men han gir ikke opp allikevel. Han deltar i arbeidet, finner sjeldne koraller i fjorden utenfor Oscarsborg, og blir til slutt berømt for sitt funn av den vakre sjøstjernen Brisinga i Hardangerfjorden i 1853. Men han aksepterer at han ikke kan bli marinbiolog, og går videre med formidling av forskning, forklarer Darwin for folket, og utvikler andre av sine interesser. Det er jo ikke bare havet som er nasjonens interesse, men også skogbruket. Asbjørnsen blir forstmann og skriver lærebok om skogbruk og tømmerdrift. Senere blir han Statens torvmester og reiser landet rundt for å sette i gang torvindustri.

Og hele tiden arbeider han med eventyrene. Det er i alle år en kjær hobby, men aldri et levebrød. Likevel er det det som vi tenker er hans store livsverk. 

Mens vi står der i hagen og tar inn alt dette så går Christian Radich forbi innover fjorden, vi har det fint i Drøbak. 

Så går turen med ferge over til Oscarsborg, og nye opplevelser. Pensjonert kommandør Morten Svinndal formidler festningens historie, utvikling av Oscarsborg som forsvar av hovedstaden siden 1600-tallet, og byggingen av dagens festning i 1846. Han viser ulike generasjoner av kanoner, fra glattforet munnladning til rifler og bakladning. En bombekanonon er en kanon med kuler fylt med sprengstoff. Kanoners kalibre angis ved diameteren ytterst i røret. Nå vet vi hva som hendte der inne ved dagens Aker brygge omkring 1890 da kanonen Moses fikk sitt navn. 

Inne i museet fikk vi levende fortelling om den 9. april 1940 og senkningen av Blücher. Alle sendte tanker til oberst Birger Eriksen som gjorde at Regjering, Storting, Kongehus og gullbeholdningen kunne komme seg unna. Etter museumsvandringen fikk vi mat i Havnekroa, og så var vi tilbake til Asbjørnsen igjen. Vi satt midt i eventyrriket med Håøya i sikte. Vi merker oss at Asbjørnsen har fusket litt og blandet flere sagn, men for denne folkloristiske synd har han biktet seg i Juletræet1852. Vi tilgir så gjerne.

Det ble igjen slått fast at Asbjørnsen ikke var amatør i naturvitenskapens verden, men det ble allikevel forstvesenet som ble yrkeskarrieren. 

Så avslutter vi med informasjon om at årsskriftet snart er klart, og om planene for neste års tur i Asbjørnsens fotspor. Da drar vi kanskje til det som den gang het Vestlandet, mer kan referentene ikke røpe.

I regnet tar vi ferge til Drøbak, og bussen hjem. Vi har hatt en herlig dag ved fjorden.

Referenter: Signe Holta Ringertz og Bjørn Andreassen

Vårtur til Romerike

Søndag 3. juni 2018

Asbjørnsenselskapets vårtur ble en strålende sommertur, med 40 deltagere. Målet var eventyrskatten på Gamle Hvam museum, og den gamle bygdemøllen Slora Mølle. Og som vanlig på våre turer var dagen mettet med opplevelser, eventyr og nye kunnskaper nær sagt rundt hver sving. 

Og det ble mye svinger. Veivalget var i Asbjørnsens ånd helt fra starten da vi passerte Tøyen, der han yndet å gå i hagen. Vi kjørte den gamle veien ut av Oslo, Groruddalen, Gjelleråsen, Kjeller, og til Skedsmo. Erik Henning Edvardsen levendegjorde hvordan Asbjørnsen som 22-åring ikke klarte studenteksamen, han strøk i gresk og andre emner, og måtte finne en utvei. Den fant han som huslærer på Børke gård i Sørum i 1833. Og her starter hans interesse for folkeeventyrene, samtidig, men uavhengig av at Moe på sin kant utviklet samme interesse. Anders Faye utga dette året den første norske folkeminneboken, og Asbjørnsen begynte å dele sine funn av folkeeventyr med Faye. Edvardsen leste eventyret om Puselodden, der overnaturlige evner ble brukt klokt, både til å spinne og brodere.

Og så fikk vi den romantiske historien om Asbjørnsens forelskelse og hemmelige forlovelse med Lina på Fjelstad gård. Og alt fikk vi se, hvordan gårdene lå, og hvordan Asbjørnsen tok seg over Heksebergfjellet for å besøke sin utkårede. Romantikken varte ikke, hun ble til slutt gift med den 15 år eldre lensmannen og fikk 9 barn. Og Heksebergfjellet er i dag utbygget med et stort boligfelt. Men det er fortsatt en vakker trakt. Og smale veier, og for lavt under veibroene. Men sjåfør Håvard var helt upåvirket, og kunne både rygge og snu der ingen skulle tru.

Dag Winding-Sørensen er vår lokale veiviser og historieformidler. Ved Skedsmo middelalderkirke ser vi huset til Romerike historielag, og minnebauta over slaget mellom Hellig Olav og Romeriksbøndene, som Olav vant. Nå kjører vi på oldtidsveien, og i det fjerne ser vi bygdeborgen på fjellet Farshatten. Vi kjører på broer over elver der det før var fergeleie, og på veien over tunellen der flytoget går. Alt er historisk og vakkert. 

Edvardsen gir oss eventyret Smørball, som siden ble til Smørbukk. Han som var så tykk og fet at trollet ville lage suppe på han. Men i stedet ble det husets datter som det ble kokt suppe på. Dattersodd, som det heter i Smørbukk.

Gamle Hvam museum er et imponerende anlegg som står der det alltid har stått, som den tidligere storgården Store Hvam. I festsalen, som Arnstein Arneberg har laget av loftet på det store svalgangshuset, venter kaffe og kaker, og kulturformidling på sitt beste. Leder i Romerike historielag Tom Halvorsen forteller hvordan de fant eventyrskatten. Han hadde fattet interesse for historier fra Tomter som inngikk i boka Norsk sagukunst, utgitt av Rickard Berge i 1924. Og hvordan kom historiene dit? Historiene var fortalt av bestemor Inger Marie på plassen Fallet under Hvam. Barnebarnet Anna utvandret til Amerika i 1911. I årene 1920-25 skrev hun ned de historiene hun husket. Og så fikk hun kjennskap til Rickard Berge, og sendte et brev med spørsmål om han var interessert i disse eventyrene, som ikke fantes i Asbjørnsen og Moes samlinger. 

Han var interessert, og ga ut noen av historiene i 1924 og i 1925. Resten la han i arkivet. Og der lå de, i kjelleren på Telemark museum i Skien, der Rickard Berge i sin tid var konservator. Tom skaffet kopier av de 350 sidene, og ga materialet videre til Gamle Hvam museum.

Og så kan noe skje. Astrid Skedsmo trer frem. Hun var til stede da Tom kom med kopiene, og etter to år var tiden moden, hun begynte å arbeide med materialet. Med Astrid, stedsansvarlig på museet, i førersetet, og gode medarbeidere og hjelpere, har det blitt en fantastisk bok av Annas fortellinger. Og Astrid gir oss prøve på at hun er en eventyrfortellerske selv!

Vi nyter sommerdagen, og museets samlinger av gårdsredskap og annet, før vi drar videre. I bussen undrer vi oss over at Asbjørnsen har gått glipp av alt dette materialet, rett i nærheten av der han ferdes. Men med årvåkne og interesserte folk, og heldige tilfeldigheter, så fantes materialet bevart allikevel. Vi er mange som nå kan kose oss med våre bøker. Vipps er bra!

Vi drar over Glomma til Slora Mølle, der Winding-Sørensen er leder for venneforeningen. Og der har entusiastene duket opp både mat og opplevelse. Vi får se mølla i drift, og glede oss over det som er der, og alt som skal komme. Alt sammen verdt en ekstra tur. Og tusen takk for den gode lapskausen.

Nå vender vi hjemover, men har mye å se på veien. Blaker skanse passeres, og Winding-Sørensen er kyndig på området svensk-norsk militærhistorie.  Og på mye annet, jordbrukspolitikk, og Asbjørnsens interesse for primærnæringene. Alle kan grunne over moderne tiders bakkeplanering. Jordene ligger så tørre og kornet ser ut til å spire forgjeves. Naturen i de gamle ravinedalene klarte seg bedre, vann i dalene og tørke på ryggene ga et mer variert jordbruk.

Vi får mye spennende informasjon om distriktet, og vakre utsikter. Bingen lenser er et flott syn og et minne om tømmerdriften vel så viktig som de fredede Fetsund lenser. Og så får vi oss en tur til Romerike vannverks ytterst post. Her slutter veien, og her er det ikke snuplass. 

Winding-Sørensen går av på Sørumsand, og får med seg en stor applaus til takk for sin innsats. 

Vi får en siste hilsen fra Asbjørnsen om troll og heksers makt, igjen formidlet at Edvardsen, og lander i Oslo kl 1830. Asbjørnsenselskapet har gitt oss en fantastisk dag, nok en gang, Takk til hele styret, og en særlig hilsen til Jorunn Vandvik Johnsen fra fornøyde turdeltagere. 

SHR&BA


Turer 2017

HØSTTUR TIL ØSTERDALEN

16. TIL 17. SEPTEMBER 2017

 32 medlemmer dro på helgetur til Storelvdal hotell i Koppang. Her har Pål Sagen(Pama Antikvariat) laget et unikt museum og bibliotek basert på egne samlinger, alt utstilt i gamle Østerdals-hus som danner tunet i hotellet. Hovedtema er 1800-tallets nasjonsbygging innen malerkunst, prospekter og litteratur. Altså mye av det samme miljøet som Asbjørnsen tilhørte. Vi møtes kl. 16.00 i Askeladden Bar til kaffe og kake, og Pål forteller om bygda og om hotellets historie .

Asbjørnsen dro på samlerferd til Østerdalen i 1851. Hans stipendieinnberetning er grunnlag for vår årbok 2017. Vår leder, og bokas redaktør, Erik Henning Edvardsen, kåserte om denne ferden og alt Asbjørnsen fant. Han førte nøye loggbok over folk han møtte, skyss han tok, fotturene, fisketurene og eventyr og sagn han hørte. Noen av dem ganske voldsomme. Økonomien holdt han også nøye oversikt med.

Etter en hvil møttes vi til aperitif i den gamle østerdalsstua hvor Pål guidet oss i biblioteket og i muséet. Her er store skatter samlet og de blir også satt pris på av bygdas folk ved stadige møter her.

Middag på kvelden, herlig koldtbord, inntas i den unike Barfrøstua (Barfrø fra Belfry), østerdalsk byggeskikk fra 1600-tallet.  I dag fins bare 11 bevarte stuer av dette slaget. Ekstra morsomt er det at Asbjørnsen har tegnet en barfrøstue underveis og omtalt den. Her har Pål oppsporet mye av den opprinnelige innredningen, og dette sammen med malerier av nasjonalromantikerne, laget en helt spesiell ramme for måltidet.

Et høydepunkt på dagen!

Koppang er jo opprinnelig Kaupang. Her har vært holdt marked langt tilbake i tid. Dagen for markedet i år var 16. September. Derfor hadde vi valgt akkurat denne helgen, for selv om markedet nå ikke er så stort, er det vel verdt et besøk. God stemning og mye bra husflid huskes. Her kunne en også stille apetitten ved flere lokale boder.

Søndag morgen møtes vi til frokost og med invitasjon til å besøke bygdemuseet på den gamle storgarden, Nystu –Trønnes. Her kom Vinje på vei til Trondhjem i 1860. I Ferdaminne frå sumaren1860skildrer han en opplyst storbonde som han får stor vørnad for. Det er ikke så mange som klarer seg så bra under Vinjes kritiske blikk. 

Vi får en fin innføring i livet på garden der vi sitter i storstua som er slik som i Vinjes tid. Et nydelig rom! 

Vi takker for oss både til verten, Pål og til vår flotte guide. Her skilles deltagernes veier, noen har kommet i egen bil og velger ulike veier hjemover, andre returnerer per tog. Vi har hatt et opplevelsesrikt døgn i Stor-Elvdal og er fulle av inntrykk fra en kultur som imponerer oss alle. 

Referent: J.V.J.


Turer 2016

En vandring i Asbjørnsens Christiania

Årets høsttur fulgte i Asbjørnsens fotefar i hans hjemby, og rammen ble hans levetid, !812 til 1885. Han opplevde hele utviklingen fra en liten provinsby uten monumentalbygg med 10000 innbyggere til fullt utbygget hovedstad med 135000 innbyggere og alle de signalbygg som hører til.

Guide for turen var Jorunn Vandvik Johnsen, og 50 deltok i vandringen som fant sted søndag 11. september. En siste regnskur i det vi begynte, og resten av dagen nydelig vær.

Vi møttes på Torvet, i 1812 byens eneste, og mintes store og små begivenheter her. Vår Frelsers kirke, Oslo Domkirke, ble innviet her i 1697, og her ble glassmester Anders  og fru Turine Asbjørnsens sønn både døpt og konfirmert, og herfra gikk begravelsesfølget på hans fødselsdag i 1885. Peter Christen ble navnet, men som barn ble han kalt Petter. Han vokste opp i Dronningens gate 26, rett inn fra Karl Johans gate som den gang het Østre Gade ( til 1860). 

Den store begivenheten her hvert år, tre dager fra første tirsdag i februar var Christianiamarkedet med eldgamle røtter i det gamle Oslo.. Petter har nok vært ivrig deltager her og omtaler det flere ganger. Han var også til stede under Torvslaget, 17. Mai 1829 hvor Wergeland ledet an i jubel over grunnloven, Constitutionen, forbudt av Kongen å feire, men siden dampskipet med samme navn ankom den dagen, fikk de et påskudd til å hylle ”Constitutionen”. Den svenske Stattholderen kaller ut kavaleriet mot borgerne, og slaget er i gang.

På Torget ser vi rett inn i Torggata, her i et bygg til høyre lå Torvet 13 eller Torvgaden 1 hvor Asbjørnsen hadde kontor i nybygd hus som Statens Torvmester.Det ble det en spøk av..Så mye torv på en gang!

I 1875 åpnet den første hestesporvognsrute her rett foran domkirkedøren. Den tok Asbjørnsen til Homansbyen og hjemmet i Rosenborg gate 2 sine siste arbeidsår, hans hjem fra 1853 til hans død.

I tårnfoten er innfelt en skulptur av en arm synder som slites mellom en løve og en drage. Det er overført fra Sankt Hallvards Katedralen i Oslo og minner oss om at byen vår går tilbake til 1000-tallet hvor Oslo Bispedømme blir opprettet i 1078.

Storklokken i tårnet skal også være derfra. Begge via Christianias første kirke ”Den hellige Trefoldighet ”som lå på byens eldste torg hvor vi avslutter vandringen senere på dagen.

Jorunn leser fra En Aftenstund i Nabogaarden hvor A skildrer sin barndoms by i rammefortellingen. Her er stikkord til mye av det vi ser underveis.

Sagnet om Mam Evensen som nesten blir revet i filler da hun går på dødningemesse i Domkirken, blir fortalt. Hun bodde kanskje i Lille Kirkebakke, en stikkvei inn midt i Kirkebakken og ned på Dronningenes gate. Kirkebakken var navnet som ble brukt på den bratte bakken i Østre Gade fra Dronningens gate til Kirkegaten.

 Vi gjengir resten av turen i stikkordsform og håper det gir mening! Ellers viser vi til Asbjørnsenselskapets årsskrift, Juletræet for 2016: Det var en gang– Asbjørnsen i Christiania.

Dronningens gate

Krigsskolen

Bankplassen

Christiania Torv

Vårtur 2016 Det norske Teatret

 Vi møttes i Det norske Teatret til framsyning av Kvitebjørn Kong Valemon,en flott oppsetning basert på eventyret i to Asbjørnsen- versjoner, kanskje mest på ”Østenfor sol pg vestenfor måne”.. 40 medlemmer med barn og barnebarn fikk oppleve et strålende ensemble i en morsom og var tolkning. Herlig teater med en leken oppsetning, og den alltid like ønskede moralen: Kjærligheten utholder og overvinner alt.

Etter forestillingen var det ”baksnakk” med dramaturg Carl Morten Amundsen som sammen med Ola E. Bø hadde skapt denne fine versjonen. Han samtalte med vår egen Gudleiv Bø og det ble også mange fine innspill fra salen. Til avslutning sa Amundsen at vi var tydeligvis en over gjennomsnitts velorientert gruppe. Det tok vi til oss, og det skulle bare mangle, er vi ikke Asbjørnsens nærmeste venner kanskje..  Men det er ingen tvil om at han har mange andre gode venner også, ikke minst her på Det norske Teatret.

Ref. Jorunn V. Johnsen


Turer 2015

Høsttur til Bygdøy 2015

Høstturen gikk til Bygdøy. 42 medlemmer møttes til privat omvisning på Oscarshall kl. 16.00. Det var en av disse sommerdagene med regnskyll fra tidlig morgen. Utrolig nok lettet været i tide til at vi fikk oppleve Oscarshall og hageanlegget i sol! Vi ble mottatt av to meget dyktige guider som ledet oss i to grupper gjennom alle rom.

En storartet opplevelse både å se det hele utenfra på nært hold, og fantastisk å komme inn i denne perlen fra det nasjonale gjennombruddets tiår. Det tiåret som ble innledet med eventyrutgivelsene og som kulminerte med den store nasjonalromantiske oppsetningen i Christiania Theater. Også i sistnevnte begivenhet sto Asbjørnsen sentralt. Tidsånden speiler seg i dette lille lystslottet som ble bygget av Oscar I og hans dronning Josefine og ved hjelp av hennes penger, oppført 1847-1852. Opprinnelig tanke var at slottet skulle hete etter henne, men slik ble det ikke.

Begge var opptatt av at alt skulle være norsk av råmateriale, håndverkere og kunstnere der det var mulig. Slik blir dette bygget en unik mønstring av hva Norge kunne skape på den tiden. Men det ble også brukt ”moderne” materialer som sement og sink. Arkitekt J. H. Nebelong var dansk og ble oppsagt underveis fordi bygget ble for dyrt. Han tok med seg tegningene og forlot Norge, men det meste må  krediteres ham.

Vi kom inn i forstuen , holdt i ultramarin og med gotisk inspirerte veggdekorasjoner som så ut til å være i en gyllen eik, men som var støpt i sement og malt. Opp vindeltrapp til 2. etasje hvor kongen har private gemakker. En forstue med hele Frithjofs saga fortalt i relieffer av C. Borch, og innenfor et stor soverom med portretter på veggene.

Fra forstuen kommer man inn i mottagelsesrommet med utsikt til tre kanter og  byster av våre konger gjennom tidene, utført av Hans Michelsen og støpt i sink..

En portikus leder oss over til spisestuen som er slottetes fineste rom. På veggene store norske landskapsmalerier av J. Frich og Hans Gude. Over dem medaljonger av A. Tidemand fra hans serie: ”Norsk Bondeliv”.

Morsomt for oss asbjørnsenvenner å oppleve tidsånden fra hans glansperiode så gjennomført som her. Og alle kunstnerne var hans venner, kunstinteressert som han var!

Vi takket våre flotte guider for en grundig og interessant omvisning, og vandret gjennom skogen bort til Rodeløkken Kafe hvor de hadde stelt vakkert i stand til oss og serverte en god kyllinggryte. Bjørn Ringstrøm leste så Asbjørnsens ”En Langvigtour”, det eneste Asbjørnsen har skrevet fra Ladegaardsøen. Langvig var et forlystelsesetablissement i Fredensborgveien hvor det var folkelig og i overkant gemyttelig. Et morsomt innslag.

Mellom regnskurene kom alle seg trygt på hjemvei etter en fin tur, nok en gang!

 

Referent: J. V. Johnsen


Turer 2014

Skibladner og Asbjørnsens tur til Rondane

Vårturen fant sted lørdag 14. juni 2014. Målet for turen var å følge P. Chr. Asbjørnsen på hans reise mot Gudbrandsdalen og innsamlingen av stoff til det som skulle bli ”Høifjellsbilleder”.

Vi skulle først innom ”Prøysenstua”, for å markere at det var 100 år siden Alf Prøysens fødsel. Så skulle vi få med oss Sigrid Undsets hjem ”Bjerkebæk, og det hele skulle avrundes med en tur på Mjøsa med ”Skibladner”, inkludert middag med laks og jordbær. På denne måten skulle vi markere Asbjørnsens reise om bord på ”Jernbarden” den 3. august 1842. Dette var planen, og den ble fulgt i den grad omstendighetene tillot det.

Vi var, som ofte før, heldige med været. I alt 45 medlemmer av Selskapet dro fra Oslo med buss i retning Minnesund. På veien fikk vi forelesninger om emner tilknyttet reisen. Jorun tok utgangspunkt i Asbjørnsens reisedagbok, supplert med utdrag av private brev fra Camilla Collett, og ga oss i tillegg en innføring i skipet ”Jernbardens” historie. Prinsippet er at jo mer man vet om emnet, jo større utbytte får man av reisen. Det viste seg å holde stikk.

Første stopp var Prøysen-stua, og som oppvarming i bussen ble det lest noen Prøysen-dikt som opprinnelig sto på trykk i Arbeiderbladet og Magasinet. Vel framme fikk vi en omvisning av en kvinne som selv hadde vokst opp i stua, Mary Kristine Hagen Olsen. For mange ble dette en sterk opplevelse. Vi skulle gjerne hatt mer tid til omvisningen, men det var tid for lunsj. Denne ble servert på Prøysenhuset, og for den som ikke hadde fått spist bagetten i kafeteriaen, ble lunsjen inntatt i full fart i bussen på vei mot Lillehammer.

Neste stopp var Sigrid Undsets hjem ”Bjerkebæk” i Lillehammer. Vi fikk kyndig omvisning i huset, der skrivestuen, soveværelset og biblioteket var nennsomt restaurert og tilbakeført til noe så nær opprinnelig tilstand. Dette var et meget vellykket innslag, særlig for den som ikke tidligere hadde besøkt Sigrid Undsets hjem.

Nå sto ”Skibladner” og reisen på Mjøsa for tur. Dette var før den egentlige sesongen begynte, og Selskapet hadde båten for seg selv. Det ble en strålende tur, med sol og blikkstille. I første klasses salong var det dekket til middag, med laks og jordbær. I tillegg kunne den som ville, bestille et glass av Skibladners egen hvitvin, som smakte fortreffelig. To og en halv time tok turen til Gjøvik, der bussen ventet.

Klokken var blitt halv fem, og siste etappe lå foran oss. På bussturen mot Oslo fikk vi utfyllende kunnskap om det vi hadde sett og vært med på.  Bjørn Ringstrøm fortalte om Asbjørnsens forhold til sin engelske reisefelle Laing, og om hvordan denne reagerte på å bli nådeløst karikert i ”Høyfjellsbilleder”. Ringstrøm mente at vennskapet kjølnet etter denne reisen, men at Laing fortsatte å komme til Norge også senere. I tillegg vet vi at Henrik Ibsen leste om Peer Gynt i denne fortellingen, og Erik Edvardsen ga oss en ramme for denne skikkelsens plass i folkloren og i Ibsens diktning.

Vi var tilbake i Oslo i sjutiden, og kunne se tilbake på en lang og lærerik dag, i Asbjørnsens fotspor og kjølvann.

Referent: Tone Borchgrevink

Th. Kittelsen på Blaafarveværket

Asbjørnsensselskapets høsttur gikk til Blaafarveværket den18. september der Tone Sinding Steinsvik og Sverre Følstad hadde tilrettelagt utstillingen: ” Th. Kittelsen – Norge Rundt” som ble vist på Blaafarveværket og i Kittelsen-museet på Koboltgruvene fra 24. Mai til 21. september 2014.

Interessen for turen var formidabel, og etter siste opptelling var vi 53 deltagere der 43 startet i St. Olavsgate.

På bussen ønsket Bjørn Ringstrøm oss velkommen ved å synge “Skrædderen”. Det er en svensk skillingsvise som Visens Venner tok opp. Den fulle Skrædderen “drukna som en kælv,” står det… Morsomt, og den begynner å bli en kjenningsmelodi for oss. En god start på en vellykket tur. Sangen din vil vi ha, så fortsett med det Bjørn!

Tone Borchgrevink leste fra Vilhelm Dybwads erindringsbok ”Venner og kjenninger fra 80-årene”, kapittelet om Theodor Kittelsen. Tidstypisk, og en fin innledning til Th. Kittelsen og utstillingen som ventet oss.

Vel fremme på Blaafarveværket møtte vi resten av deltagerne som hadde kjørt med egen bil, deriblant lederen av Lauvlia, Åse Tangerud. Vi gikk rett til bords i Bødtkerkroa, en deilig elggryte med påfølgende kaffe.

Sverre Følstad ønsket oss velkomne til utstillingen og guidet oss gjennom maleri- og tegne-utstillingen i hovedhuset. Følstad var en topp formidler, begeistret og kunnskapsrik. Han formidlet stor kunnskap om verkene og mennesket. Han satte Th. Kittelsen og hans verk inn i en ramme som viste de ulike kunst-retninger på den tiden, svarte utdypende på alle spørsmål og pratet på ”inn og utpust”. Kunnskapene om hovedpersonen Theodor Kittelsen manglet aldri.

Deretter avreise til koboltgruvene og museet der. S. Følstad fulgte oss og guidet oss i nattemørket gjennom Th. Kittelsens eventyrskog. Ikke rart at Blaafarveværket har valgt å legge Kittelsen- museet oppe ved gruvene. Med lyset slukket inne i bussen , kunne vi alle se troll, hekser, kjerringer og nøkk. Og som det ikke var nok hadde utstillingen nettopp konsentrert seg om nøkken i mange former og fasonger.

Grunnet Kittelsen-jubileet har Lauvlia og museet her lånt av hverandre. En del av Kittelsens treskjæringer var der, og i et eget rom viste de en stor samling av Kittelsens egne publikasjoner og av andres bøker, illustrert av ham. Ikke minst utgaver av Asbjørnsen og Moe. En imponerende og morsom samling!

På veien hjem hadde Jorunn sørget for å kjøpe inn boller med og uten rosiner. Vår utmerkede sjåfør, Håvard, hadde sørget for mineralvann, alt vellykket og takknemlig mottatt av trette og fornøyde deltagere som ble droppet der de ble plukket opp.

Vi ser virkelig frem til Selskapets årbok om Th. Kittelsen som vil gi oss enda mer kunnskap om kunstneren.

Referent: Nanna Biørnstad


Turer 2013

I Asbjørnsens fotspor til Røyken

Asbjørnsenselskapet høsttur 2013

Turen ble arrangert lørdag 21. september, og hovedmålet var Røyken.Turen var lagt opp og ble ledet av Inger Drengsrud Førde og Jorunn Vandvik Johnsen, som har gjort et grundig forarbeid.

38 deltagere ble hentet i Oslo, på Lysaker og Ramstadsletta. 2 stilte direkte på Kornmagasinet.

Jorunn ønsket velkommen og gav en kort informasjon om hva vi skulle oppleve. Inger møtte oss på Slemmestad.

Røyken var et av Asbjørnsens første samle-områder. Alt i 1837 under et besøk hos vennen, G. Truldsen på Kjekstad gård, fikk han verdifulle eventyr og sagn. Til jul gir han et de første eventyrene og sagnene i Nor, selve “urboka”. Vi skal gå i hans fotspor på denne turen, men også oppleve andre sider av kommunen.

Som marinbiolog ville Asbjørnsen vært meget interesseert i vårt første stopp ved sjøbunnfeltet ved Slemmestad idrettsarena. Hele skråningen der det var planlagt å bygge en tribune til idrettsplassen, viste seg å være sjøbunn datert 465 millioner år tilbake i tid. På den tiden, ordovicium, lå Slemmestad der Påskeøyene ligger i dag, 30 grader sør for ekvator.

Nu kunne vi besiktige fossiler av skjelldekte blekksprut, trilobitter og spor av muslinger. Området er vernet og fredet.

image.png

Isproduksjon og eksport gjorde Røyken til en rik bygd. Båter til transport ble bygget lokalt. På det meste hadde de over 60 båter. Ingen av dem finnes i dag. Sannsynligvis forliste alle, tror man.Inger er Røykenbøring og fortalte om de lokale steder etterhvert som vi passerte. Ved Båtstø pekte Inger ut en rekke idylliske “isdammer”, hvor det hadde vært stor isproduksjon, nå en idyll med nøkkeroser og vannliljer.

Ved Åros så vi over mot Håøya og øyene i Vestfjorden som lå badet i sol, et vakkert stykke Norge.Til den første er det knyttet mange sagn som ble lest opp i bussen. Jorunn fortalte levende  sagnet om Trollbryllupet på Håøya, om losassistenten som rodde trollet over fjorden, om kapproing med nøkken som rodde en halv båt. Vi så det hele for oss og gjennom Jorunn kunne vi sanse Asbjørnsens glede ved å notere og gjenfortelle sagnet.

image.png

I Røyken besøkte vi Kornmagasinet, hvor Historielaget ved Kåre Selvik serverte oss biter av bygdas historie, og dugnadsgjengen disket opp med kaffe og hjemmebakte vafler. Tone Borchgrevink fortalte om sine  barndomsminner fra Slemmestad sementfabrikk der hennes bestefar var regnskapsansvarlig.

Røyken historielag har også laget et museum i 2. etasje av Kornmagasinet der vi gjenkjente både fordums ski, kjelker, leker og håndarbeid samt husgeråd. De har også en stor samling av verktøy brukt til issaging.

Vi takket Selvik for hans interessante innføring i Røykens historie, ledsaget av fine bilder fra fordums tider, og overrakte Historielaget en gave fra Asbjørnsenselskapet.

Jorunn leste deretter sagnene om Røykenpresten slik Asbjørnsen gjengir dem i “Plankekjørerne”, før turen gikk videre til den praktfulle Røyken middelalderkirke, der Røykenpresten Christian Holst, «Kristian Svartserk», virket i  50 år. Han var så dyktig at mange trodde han måtte ha Svarteboka, og blant allmuen fikk han ry som trollmann. Jan Faye Braadland fortalte om sin tippoldefar Anders Faye, hans liv på prestegården hvor han bodde hos Holsts fra han var 10 til 13 år, hva som førte til at han ble den første utgiver  av sagn i Norge og at han selv mente årene I Røyken var avgjørende for hans interesse. Han ble en forløper og inspirator for Asbjørnsen i så måte. Inger fortalte fra kirkens historie.

image.png
image.png

I prestegårdstunet holdt Jorunn et levende og informativt innlegg om Olea Crøger, som kom hit som prestedatter da hennes far ble prest etter Holst. I 1830 dør faren, og hun med to søstre flytter tilbake til Telemark. Hennes betydning for innsamlingen av folkeviser og folkemusikk var stor, noe Olea Crøger som kvinne ikke ble kreditert for av samtiden. “Sentral, men usynlig”. Skulle gjerne vite mer om både Faye og Crøger.

Kjekstad gård ligger som et eventyrslott. Her var Asbjørnsen gjest i1837, 1840 og 41, vet vi. Vi kjørte inn på tunet, men snudde da “kongen ikke var hjemme”.

Vi kom frem til Ingers odelsgård Brøholt, hennes og ektemannen Reidars gård, til lunsj. Brøholt er i dag hjortefarm. Vi fikk servert hjortegryte og deretter kalvedans. Reidar hadde laget kalvedans helt etter Clemens Bonifacius’ oppskrift.

image.png

Reidar fortalte levende om hjortedrift, om bukker og brunst, om koller og kalver, og Inger om gårdens gamle historie. Blant annet er det funnet en Harald Hardråde-mynt på eiendommen.

Vi skulle ha stoppet ved Huseby gård og sett gravhaugene og kilden og høre St. Hallvard-sagn. Dette får vi ha tilgode. Mette og trette og fulle av inntrykk ble vi kjørt tilbake til våre ulike utgangspunkt.

Takk til Jorunn og Inger for en vellykket og godt tilrettelagt tur.

referent Nanna Biørnstad

foto Essi Frydenlund


Referat fra vårturen 2013 – som ble en sommertur til Ringerike og Mo gård

16. JUNI. 

Etter en heller kald og våt forsommer var det en sann fryd for noe over 40 bussinger (noen av de 45 deltagerne kom etter i egen bil) å sette seg inn i S-buss, vår gamle kjenning som merkelig nok forandrer seg hver gang vi møtes, i St. Olavs gate. Det var fristende å ta i med «Seterjentens søndag» («På solen jeg ser»), ikke minst med tanke på at det var Jørgen Moes 200-årsdag som skulle markeres. (Dagen var riktignok 22. april, men arrangementsmessig var juni betydelig bedre egnet). Men det ble med tanken, og Ringstrøm framførte (som vanlig) Falle Landers vise i stedet.

Vi var perfekt i rute da vi kom til Sundvollen og ble invitert inn i det nylig gjenreiste Røysehuset, hovedbygningen på et velholdt gardsbruk fra midten av 1800-tallet, gitt som gave til Hole historielag, hentet i løs vekt og satt opp på et velegnet sted nær Sundvolden Hotell av ildsjeler fra laget. Det ble trangt og intimt i stuene med kaffe og deilige vafler. All honnør til historielaget som også stilte med fortellere som berettet om strevet med å få huset på plass! Dette er et flott utgangspunkt for et friluftsmuseum for Hole og Røyse.

Neste post på turen var Ringerikes Museum, der Preben Johannesen engasjert fortalte om bygda, om prestegården, om svenskene i 1716, Anna Colbjørnsdatter og ektemannen, den lærde Jonas Ramus, og om seminaret der P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe møttes. Undervisningen foregikk i storstua der vi var samlet, og etter all sannsynlighet bodde Asbjørnsen i et av de mange små husene i nærheten mens han var der. Moe bodde selvsagt hjemme på Mo. Mye spennende informasjon etterfulgt av mange spørsmål og svar.

Dagens høydepunkt ble vel likevel det vi hadde regnet med, Gudbrand Hvattums spill «Jørgen Moe på eventyrgården», som begynte klokka 13 på Mo gård. Hvattums mange spill, de fleste historiske, er blitt en tradisjon som bygda slutter helhjertet opp om, både som skuespillere og som alle slags hjelpere for øvrig, så det skal godt gjøres om de ikke blir vellykte. Og det var absolutt ingenting å utsette på kvaliteten denne gangen heller. Her møtte vi hele den store familien Moe og arbeiderne på gården, budeier og seterjenter, brudepar og embetsmenn, spellemenn og skolebarn. Asbjørnsen ruvet midt oppi det hele, og figurer fra Moes diktning dukket opp, både Store Beate, Viggo Viking, Hans Grenader og Blomster-Ole. Og en bukett unge og vakre huldre danset forførende og intenst til veltilpasset tonefølge. Musikken var i det hele tatt av beste sort. Alt i alt var det en virkelig flott markering av Moe. Og været var til de grader med på å gjøre det til en opplevelse.

image.png

Sen lunsj (klokka 15) på Vik Skysstasjon, der vi ble litt ekstra forsinket fordi vi ble servert sammen med vanlig søndagsbesøkende, gjorde at vi ikke kom til siste planlagte Ringerikspost på turen, Bønsnes kirke, før 16.15, men det hadde ikke spilt noen rolle om vi hadde vært der 16.00 som avtalt, for «gutten med nøkkelen» var ved en misforståelse sendt dit klokka 13, så vi ville ikke i noe tilfelle ha kommet inn. Diverse telefoner hjalp oss lite. Det er en gåte hvordan det feilaktige tidspunktet dukket opp, for på Røysehuset snakket vi om å være på Bønsnes klokka 16. Men istedenfor å se på den enestående, gamle kirken, tok vi en busstur Røyse rundt, og det var også fint. Det er vakkert på Ringerike!

På rundturen leste Erik Edvardsen opp en artikkel fra et gammelt nummer av skriftet «Ringerike» om Per Friskfant, han som Viggo Viking (Moe) løp mot på skøyter og som i virkeligheten het Peder Andersen Snadden, og på Isi tok vi siste stopp, så på den gjenoppbygde ulvestua og hørte «Far sjøl i stua».

Turen ble heldigvis, tross miseren med Bønsnes, like vellykket som alle tidligere turer. Vi er da også velsignet med dedikerte deltagere som tar slike ting på sparket!

B.R.


Turer 2012

”I EKEBERGKONGENS RIKE”

Asbjørnsenselskapet arrangerte høsttur sammen med Norsk Folkeminnelag søndag 9. september som et tilbud under Kulturminnedagene med motto ”Møteplasser.” 50 mennesker møtte opp ved Ekeberg Hovedgård hvor første treffpunkt lå.

Ringstrøm fortalte litt om stedsnavnene i området , bl.a. om Svenskesletta hvor et stort slag mellom nordmenn og svensker hadde

funnet sted. Nordmennene vant slaget. Det fortalte Mor Koren at folk hadde visst på forhånd, for de usynlige hadde gått med musikk og spill i forkant av slaget. Om de hadde gått i etterkant, var det nederlag. Dette kan man lese om i Mor Korens dagbøker. Her har hun også nedtegnet en beskrivelse av Ekebergkongen som var så utrolig gild, kledd i sølv og gull. En virkelig stormann!

Hovedgården. Jens Treider fortalte om stamhuset Ekeberg, ett av fire i Norge. ”Norges største spurv” ble det kalt, grått og ikke spesielt ruvende. Det har vært under restaurering lenge, men er ikke ferdig. Våningshuset er bygd i 1777. Det hadde svalganger langs begge langsidene i første etasje. Etter 1814 var det ikke lenger lov å opprette stamhus.Familien Røhrt satt her fra 1777, stamhus fra 1781. I 1933 ble gården overdratt til kommunen.

Ekeberg har en meget spennende geologi, selve platået er formet av hav og is, her er grunnfjell og skrinn jord med en stor forkastningsskrent ned mot Oslo-gryta. Her ned mot Gamlebyen ligger Svingen hvor kona som ble jordmor for Ekebergdronninga bodde. Sagnet får vi høre senere.

Arkeologisk er det også et flott område. Her har folk bodd fra steinalder av. Samme hvor en graver, støter en på fornminner. Her er skålegroper, helleristninger, gravhauger og gjenstandsfunn i mengdevis.

Skuespilleren Anitra Therese Eriksen leser Asbjørnsens ”Ekebergkongen” her i de rette omgivelsene. Senere på turen leser hun flere varianter av sagnet. Ringstrøm forteller om stedsnavn og personnavn i sagnkretsen. Ekebergkongen skal ha lignet på Bernt Anker, ble det sagt. Kjente signekjerringer og desslike er det også.

Når Ekebergkongen vil forlate riket sitt på grunn av all” skytinga og dommeneringa”, er det fordi Alunverket er opprettet( 1737).

Kunsthistorikeren, Ina Johannessen, direktør for Skulptur- og Fornminneparken forteller så om planene deres i Ekebergområdet. Arbeidet er i gang med å rydde i skogen og skaffe tilbake den fantastiske utsikten over Oslo herfra, samt opparbeide gode gangveier med belysning. Stiftelsen arbeider tett med byplankontoret om alt som skjer. I alt 25 skulpturer er valgt ut i samråd med Norsk Billedhuggerforening og kommunen som har siste ord. Skulpturene som ikke er så store (ca. 2.10m.) blir plassert langs veiene. Noen av dem er laget spesielt for prosjektet av norske billedhuggere.  Man håper på åpning i september 2013. Man åpner opp for maksimalt 80 skulpturer, men dette ”er i det blå”.

På ”Suttungsletta” forteller Ringstrøm om de flotte prospektene som er laget over byen Christiania fra utsikten på Ekeberg, det aller beste stedet å se byen og fjorden fra. I ”Norge fremstillet i Tegninger” som kom i 1848 er Asbjørnsen den som skriver tekstene til bildene. Anitra leser fra denne teksten.

Han forteller også om byens signekjerringer som jo nevnes i sagnet og om alunverkets historie.

Til slutt om Jomfru Andersson på Gressæter som var Asbjørnsens kjæreste og samboer i mange år og hans nærmeste venn hele resten av livet. En utrolig historie er det om fattigjenta fra Borås som blir en av Christianias rikeste kvinner.

Ved vannreservoaret bak Ekebergrestauranten leser Anitra en variant av ”Spurningen” som Jørgen Moe fikk fra en søster. Den viser tydelig at dette ikke var et barneeventyr slik prinsessa ordlegger seg.

Erik Henning Edvardsen kåserer så om de forskjellige variantene av Ekebergkongen. Det er selve ”Ursagnet” i Asbjørnsens produksjon   av sagn. Han viser også de lange linjer til det klassiske i motivene.

En fin dag med mange impulser ble det. Vi takker arrangørene!

Ref. Jorunn Vandvik Johnsen

”En tiurleik i Holleia” - Vårturen 2012

”En tiurleik i Holleia” var ramme om turen 3. juni som var arrangert av Clarin Moestue og Harald Julsrud. 42 medlemmer deltok på turen som gikk per buss til Ringerike. Underveis fortalte J. V. Johnsen om det store skandinaviske studenttoget fra Christiania til Ringerike i 1851 hvor Jørgen Moe var primus motor. Vi ser for oss med hvilken stolthet de norske studentene viste flere hundre danske og svenske studenter synet av Ringerike fra ”Kleivens svimlende Portal”. Slik åpnet det seg for oss også på en dag med alt fra regn til strålende sol.

Gygresagn fra Krokkleiva ble også fortalt, og det ble snakket om bygdeborgen på Hestehagaberget ved Stein gård. Ga den navn til gården?

På Øde Rå på Steinsletta ligger stua Jørgen Moe ble født i, men den gangen sto den på Mo gård. De to hovedgårdene i Hole er Stein og Mo. I Norderhov Tanberg, Ask og Veien. Her har store slekter sittet til alle tider.

Tanberg

Ved Norderhov ser vi opp mot Tanbergmoen hvor flere gravhauger tegner seg mot himmelen. I alt er her tjue gravhauger og flere hundre flatmarksgraver. Det var her de skandinaviske studentene overnattet og ble traktert av de lokale krefter. For en ramme og helt etter tidens smak! Her var også rettersted fra 1700-tallet av. Før det på Stein. På Tanberg satt det i middelalderen lendmenn av kongsslekt. En av dem, Erling Alfsson, ble utnevnt til baron da Magnus Lagabøter innførte den tittelen. Gården het da Thornberg, og baronen skrev seg på latin: Comes de Montespina.

Ask

Det er Ask Gods som er rammen om ”En tiurleik”. Kaptein Gram på Ask var en venn av Asbjørnsen, og begge var lidenskapelige jegere og naturelskere. Sammen tar de seg inn til Asksetra hvor de overnatter og får høre lokale sagn som dreier seg om jakt og underjordiske, før de på natta begir seg ned til Hyttetjernet hvor de får oppleve praktfull leik og avslutter med å skyte stortiuren!

image.png

Vår buss stanser i tunet på Ask. Dagens hovedbygning er oppført i 1870, sterkt inspirert av Oscarshall. Det er altså ikke dette huset Asbjørnsen bodde i når han var på besøk. Men bilder av det gamle hovedhuset viser også en flott bygning. Anne Løvenskjold som drev gården først med sin mann og deretter alene i 23 år, blir vår guide innover i Holleia til Asksetra. Hun gjorde turen uforglemmelig med all sin kunnskap om området, om skogsdriften, om utviklingen i området etc. Asksetra er bygd som hytte, ikke selshus. Den ligger idyllisk til og har til og med en ask på vollen. Harald Julsrud leser fra Asbjørnsen her på ”åstedet”og forteller om gruvesagnene og mineralforekomstene i området.

Vi tar oss deretter ned til Hyttetjern som ligger med et lett tåkeslør og ser vakkert og trolsk ut. Her leser Clarin Moestue beskrivelsen av tiurleiken og stortiurens endelikt med slik innlevelse at vi føler det som om vi har deltatt i leiken! Vel tilbake på Ask takker vi Anne Løvenskjold for følget og alt hun bidro med, før vi setter kursen til Veien, Hringarike Museum.

Veien

Her får vi ”jernaldersuppe” til lunsj, riktig velsmakende. Deretter ser vi oss om i museet som er basert på funn fra de mange gravhaugene fra jernalder som fins på området. Her er gjort mange spennende funn, og kopier av dem er vist i en utstilling som følger en kvinne i tre epoker: Jernalder, 1800-tallet og nåtid.

På tuftene av et langhus fra jernalderen er det reist et langhus som er meget imponerende både i størrelse og dimensjoner. Ingen tvil om at dette er et gammelt høvdingsete. Noe navnet også forteller oss: Sletta med helligdommen.

Stein

image.png

Neste stopp et Stein gård. I bussen forteller J. V. Johnsen gygresagn knyttet til Gyrihaugen og Stein. St. Olav som skal bygge kirke på Stein og blir utfordret til kappbygging av gygra som vil bygge bru over Steinsfjorden. Da kongen vinner, blir  gygra så rasende at hun slenger kampesteiner etter kirka. En ble liggende nedenfor gården mens en annen landet på Mo, sies det. Da tok hun lårbeinet sitt og siktet etter tårnet, men beinet landet like ved Halvdanshaugen, og der ble det en stinkeputt som fremdeles kan oppleves og luktes. Kirkeruinen ved gården er i romansk stil bygd i stein fra Ulvøya og Steinsetra og ble reist i 1100-tallets annen halvdel. Snorre skriver at Olav var på Ringerike i 1015. Han kan ha anlagt en  trekirke her den gangen. Et tegn på det er et myntfunn gjort i steinkirkens gulv av 60 mynter, alle fra før 1035.

Det er en vakker ruin som møter oss i den velholdte hagen på Stein. Skip, kor og apsis ses ennå. Kirken kom under Mariakirken i Oslo på 1300-tallet. Den ble nedlagt rundt 1575, og brant ned i 1621. Opp gjennom årene er det gjort mange forsøk på å få den gjenoppbygd, men forgjeves.


Halvdanshaugen

Vi får oss en tur ned til Halvdanshaugen også. Den er 60m. lang og mellom fire og fem meter høy. 90-årene ga mye ny kunnskap om haugen som antagelig har to strata, den eldste fra 400-tallet, den yngste fra 800-tallet. Den er aldri gravd ut, men har vært utsatt for haugbrott langt tilbake i tid. Alt i de eldste kildene blir det fortalt at Halvdan ble gravlagt i dette området, men først i Snorre blir det fortalt at han ble delt i fire. Kanskje ut fra tidens relikviedyrking.

Når en står på Stein, blir en slått av beliggenhetens betydning. Ikke rart at dette ble hovedsetet og har vært det i uminnelige tider. Her er alt! Til og med en egen bygdeborg i ufredstider!

Vi forlater Ringerike for denne gang og tenker på hva dette landskapet med sine sagn og sin historie har betydd som inspirasjon for Jørgen Moe og P. C. Asbjørnsen i deres innsats for vår folkediktning.

Vi takker arrangørene for en fin dag på Ringerike!

Referent: Jorunn Vandvik Johnsen


Turer 2011

Lauvlia - referat fra høstturen 18. september 2011

Programmet for dagen var omfattende: Vatnås kirke, Lauvlia, Villa Fridheim Vi måtte av gårde tidlig. Klokka 09.00 var det 29 deltagere om bord, 6 ble plukket opp på Lysaker og 2 på Ramstadsletta. Senere på dagen sluttet ytterligere en seg til oss, i egen bil. Været var ikke det beste, men heldigvis skulle vi ikke være så mye ute.

På vei mot Drammen leste Ringstrøm opp et sagn nedtegnet av Asbjørnsen, om kapproing med nøkken i Oslofjorden:

Det var morfar til Nils båtsmann som mintes dette fra den gang han var ung reservelos og bodde i Gamlebyen. Han var ferdig med å lose ei skute ut fjorden og ga seg på hjemvei fra Rauer-Kalven. Da ble han var en mann i en halv båt som kom roende styggelig fort og rodde i ring rundt ham. Det var ikke vanskelig å forstå at dette ikke hang riktig sammen, det måtte være nøkken. 

Morfar rodde fort, men på Larkollen gikk han i land og fikk seg en dram i håp om at nøkken skulle bli lei av å vente på ham der ute. Men det hjalp lite. Enda han tok seg drammer både på Refsnes og Bevøya, fortsatte den nifse leiken med nøkken som alltid rodde i ring rundt ham. Brennevin i Filtvet og Drøbak var like omsonst. 

I Sandbukta, etter nok en solid støyt, kom det imot han på stranda en gammel mann som ville bli satt over til Håøya mot fyrstelig betaling, en halv skjeppe penger. Morfar dro kjensel på gubben, det var Ekebergkongen. Han skulle gifte seg med stedatter til kongen i Håøykollen. Og morfar rodde igjen det han var kar om. Men nøkken i den halve båten var der som før, og nå rodde han fra dem så spruten sto, rett mot Håøya. At Ekebergkongen forhøyet betalingen til en hel skjeppe penger, hjalp ikke, nøkken var først i land på øya. Det var blitt mørkt, men det skinte som dagen fra alle de faklene som brant på øya, og der var det et gildt brudefølge med spillemenn og kjøkemester, mange flotte hester og ei ung brur med kone og i den aller fineste stas du kunne tenke deg. Opp fra stranda gikk det en grå hest som la seg ned foran henne som ei bikkje, sånn at hun kunne stige opp. Det var nøkken hadde skapt seg om. Følget red mot det smaleste delet på øya. Ekebergkongen hoppa så langt opp på land som han greide, fant seg en hest og rei etter, men han var for seint ute. 

Morfar lo seg skakk av å se på trollene som datt for fote der Ekebergkongen rei, men så tok han ei selbørse han hadde liggende i båten, putta i en tygd sølvknapp og fyrte over brudefølget. Det ble køl svart. Alt var borte. Og i pengesekken var det bare neper. Morfar ble rasende, så han tok og tømte sekken over bord. Men da syntes han nok det klang av sølv, og da det ble lyst, fant han et par gamle sølvmynter. Og brura, hu er vel hos trolla i Håøykollen ennå, om noen vil vite det. Om hun ikke er kommet ut derfra,da.

Sånn går det, med drammer på minst seks steder mens en ror det en orker. Det spørs om ikke fylla har skylda. Og Ekebergkongen flyttet jo til Kongsberg, som vi husker fra et annet sagn.

Ved Hoksund fortalte Jorunn Vandvik Johnsen om det store gullfunnet ved Hoen, det største i Norge noen gang, og om husmannen som fant gullet og bonden som eide jorda og om den eventyrlige belønningen staten ga og som de delte mellom seg.

Og så testet Ringstrøm om noen fortsatt husket Herman Wildenvey og hans Tungetaleridyll

Da Blåfarveverket var passert, fikk vi høre sagnet om Vatnås kirke, slik Faye forteller det.

Da Olav Haraldsson på sin kristningsferd rundt i landet var kommet til Sigdal, kom følget på villstrå og holdt på å forgå av tørst. De stanset inne i en trang dal, og kongen lovet at dersom de fant vann her, skulle han bygge en kirke. Straks sprang det en kilde ut av fjellveggen, og alle drakk det de var i stand til. Kommet på hesten igjen, oppdaget kongen en tiur i et tre og la pilen på buestrengen for å skyte. Men i det samme oppdaget han en liten kirke av rent gull. Etter modell av den ble det senere reist en kirke der på stedet, og den fikk navnet Vatnås kirke. Kilden ligger i åsen bak kirken og er  aktiv den dag i dag. Vannet skal ha helbredende kraft for mange sykdommer, og helt til det siste, kanskje i 2011 for alt vi vet, har folk hentet vann fra den.

Vatnås kirke, en liten lovekirke, ankom vi i pøsregn, noe som gjorde at vi ikke kunne få sett helt klart alle de spennende dekorasjonene i den. Kirken er privat, det er oppsitterne på Grenskogen som steller pent med den, som de alltid har gjort. Olav Vatnås fortalte lunt om kirken ”sin”. Det er ikke helt sikkert at den står på nøyaktig det stedet den første kirken sto, og det har vært en kirke mellom den og den nåværende, men den er ihvertfall ikke flyttet siden den ble bygget på 1660-tallet, og etter en ganske omfattende restaurering i de nærmeste årene etter krigen, ble den gjenåpnet i 1948. Siden har den gjennomgående stått uforandret. Mye av interiøret er fra annen halvdel av 1600-tallet. Christoffer Ridder har hatt ansvaret for altertavlen og  all treskjæring i kirken, mens rosemalingen og veggdekorasjonene er anonyme. På 1800-tallet ble all dekor overmalt, og det var et svare strev å komme igjennom alt det hvite. Men resultatet ble vellykket. Et relikvieskrin i sølv med gullforgylling, formet som en kirke av nesten samme type som Vatnås selv, er dessverre havnet på Nationalmuseet i København, men kirken har fått laget en kopi hos David-Andersen.

I kirken avholdes det nå messe seks ganger i året, og den blir brukt til bryllup.

For mange av deltagerne var dette det første møte med en liten perle av en kirke ”i vilden Skoug”.

På vei mot Lauvlia leste Ringstrøm en fin liten fortelling av Christian Skredsvig om gjeterjenta Gro som kom i basketak med bjørn og fikk skadet seg. Broren hennes, Knut, ofret nattesøvnen og dro til Vatnås-kilden og hentet hellig vann som hun kunne ha på foten sin. Hun lovet ham inni seg noe av det fineste hun kunne finne på, nemlig å ta ham med til en smekkfull moltemyr som bare hun visste om, men han skulle ikke få vite noe før han sto midt i myra!

På Lauvlia var årets utstilling viet eventyr, utstiller var Thomas Klevjer med raderinger og litografier, og det var en god del Asbjørnsenrelatert stoff utstilt i atelieret, bl. a. noen brev og den ene av dørene fra Rosenborggaden 2. Lauvlia, Theodor Kittelsens hjem, er et lite eventyr i seg selv, og vi skulle gjerne ha hatt mye mer tid på oss der, både under og etter framvisningen, men det ville vært for galt om vi ikke skulle legge turen om Eggedal og Krøderen når vi først var i gang etter den oppsatte planen. Så vi fikk bære over med at vi på grunn av storhandel i bryggerhuset ble ganske mye forsinket i forhold til tidsskjemaet. Det var kjærkomment for driften på Lauvlia at det solgt for mange penger.

Borgerstua stilte opp med en ganske solid buffet og med kjøpemuligheter i de øvre etasjene, så vi var ytterligere forsinket da vi gjennom bussvinduene kunne ta farvel med Eggedal og Skredsvigs kjente bilde ”Idyll”, Ola Omnan med katta ved foten, tredimensjonalisert i bronse av Nils Aas og oppsatt tett ved kirken. Dette er det mest karakteristiske bildet på det gamle Eggedal, Skredsvigs og Kittelsens landskap.

På vei over Norefjell leste Ringstrøm opp en kjærlighetserklæring til Eggedal av Christian Skredsvig, og så forlystet Harald Julsrud oss med å fortelle at han hadde fortsatt sin jakt på Julsrud-nissen. Han hadde funnet opphavsmannen til sagnet, Jacob Breda Bull, men ikke fått klarhet i om det lå et ekte sagn bak, enda han hadde oppsøkt Nasjonalbiblioteket et par ganger og forhørt seg hos Ørnulf Hodne som er spesialisten når det gjelder sagn. Julsrud kommer nok til å skrive nye kapitler til denne føljetongen og fortelle på senere turer, kjenner vi ham rett.

Ringstrøm hadde egentlig tenkt å fortelle litt om da Skredsvig hadde gjort en tabbe og kjøpt Jupsjøen, som vi kjørte forbi, men antok at tilhørerne for lengst hadde fått nok av stemmen hans og holdt munn. Men det kan kanskje nevnes at det bildet vi kjenner under navnet ”Jupsjøen” ble gitt til Dronning Maud da hun kom til Norge i 1905, og siden malte Skredsvig på oppfordring ikke mindre enn 16 kopier av det til folk som ville ha maken.

Villa Fridheim ventet på oss med åpne armer, selv om vi var en time senere ute enn varslet, og vi fikk høre en del om husets historie før vi ble sluppet løs for oss selv i de mange etasjene og gangene. Det er et mylder av ting å se på i dette eventyrhuset, fra veggmaleriene i kjempeformat til de mange tablåer og installasjoner og de til enhver tid aktuelle utstillingene av mer eller mindre kjente kunstnere. Ingen gikk seg bort, så vi kom av sted igjen, hele tiden en time forsinket. Da vi passerte Olberg kirke og ”Den gamle mester”, fortalte Erik Henning Edvardsen om forholdet mellom Asbjørnsen og Moe i deres eldre dager, det hørtes ikke så hjertelig ut som man gjerne skulle ønsket seg at det var.

Så senket stillheten seg. Og forbi Utvika sneglet trafikken seg langsomt, fordi alle satte ned farten for å se på minnene etter 22. juli. Midt på Steinssletta ble Kåre Haug og referenten satt av med kurs for Kleivstua og en konsert med ”Gutta på skauen”, men det er en annen historie. Og når bussen kom til Oslo, vet jeg ikke.

B.R.

”EN AFTEN VED ANDELVEN”

REFERAT FRA VÅRTUREN I ASBJØRNSENSELSKAPET,LØRDAG 28. MAI.

På våre vandringer i Asbjørnsens fotspor var turen i år lagt til Eidsvoll-området som han besøkte første uke i august 1842. Dette resulterte i to oppslag i Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn som kom ut i 1845: ” En Aften ved Andelven” og ”Graverens Fortellinger”. Her tar han for første gang rammefortellingen i bruk for å gi riktig bakgrunn for sagnfortellingene. Dermed får vi en beskrivelse av et landskap og et sted. I rammefortellingene framstår Asbjørnsen som forfatter for første gang.

Turen var lagt opp av Bjørn Ringstrøm , assistert av Jorunn Vandvik Johnsen. Det var 29 deltakere på turen som foregikk i pent maivær helt til hjemturen i bussen. Da kom regnet!

I bussen refererer Vandvik Johnsen fra Asbjørnsens reisedagbok fra sommeren 1842, og Ringstrøm forteller om hans reisefølge, Meason Laing.

Stein skole ved Vormsund

Første stopp var Stein skole ved Vormsund, Eventyrskolen. Og et eventyr er den!

Vi blir tatt i mot av guiden Lise Bjørum som forteller livfullt om framveksten av denne skoleperlen. I 1930 kom den unge læreren Erling Elverhøi til Stein skole. Han reagerte på at skolebarna hadde så triste omgivelser og kontaktet sin venn, Ingeborg Refling Hagen. Hva kunne de gjøre for elevene? Resultatet ble en gjennomdekorert skole hvor tidens store kunstnere bidro. Arnstein Arneberg gav fargeskalaen for rommene hvor til og med pultene ble malt og dekorert med små motiver. I storskolerommet er hele fondveggen dekket av et maleri av Reidar Aulie: ”I natt red han Henrik forbi”. Wergeland er den store inspirasjonen, og fyndord og dikt av ham er malt på vegger og gjenstander. Men også sitat fra folkediktningen. Vår guide fortalte at alle folke-eventyrbøkene lå klar bak i klasserommet slik at elevene kunne hente seg en når de var ferdige med skoleoppgavene. I småskolerommet henger et bilde av Dagfin Werenskiold skåret i tre. Det dekker fondveggen. Elevene kalte det ”Geitene i paradisets hage”. Bildet var egentlig beregnet for nyoppbygde Skaugum, men kronprinsparet syntes det var for dyrt! Så fikk Refling Hagen kjøpe det til en mye lavere pris, men nok til at det tok år å betale det.

Fulle av skjønnhetsinntrykk og beundring for hva ildsjelene hadde skapt i trengselstidene på 30-tallet, dro vi videre til Nes gamle kirkeruin hvor eldste del er bygd på 1100tallet. Det ligger praktfullt ved Glomma og Vorma og er en imponerende ruin, populær som vigselssted og med et eget spel om sommeren. Her rastet vi. Asbjørnsen hadde planer om å besøke kirken som da fremdeles sto i sin fulle prakt, men reisefølget ville ikke dit. I 1852 brant kirken og ble gjenoppbygd nærmere Vormsund. Vi kjører mot Eidsvoll og er i nærheten av Grinder gård ved Kampå. Asbjørnsens hemmelige forlovede Lina Grinder kom opprinnelig herfra. I 1836 skal Asbjørnsen ha vært med familien Grinder dit.

Bårlidalen

Her krysser vi Vorma og kjører oppover langs elva på vestsiden. Fra bussen kan vi så vidt se stedet hvor ”Andelven og Vormen møtes i en pinlig offentlig forlovelse” ( Camilla Collett). Her nederst i Bårlidalen er det Asbjørnsen legger rammen om sagnene. Men her er ikke mulig å parkere. Ringstrøm har funnet en annen del av elva til å snakke om fortellingen.

I 1842 tok  Asbjørnsen og hans skotske venn, Robert Meason Laing, inn på Eidsvoldsbakken Kurbad hvor de drakk av den jernholdige kilden funnet av Henrik Wergeland. De ble der noen dager før veien går videre til Nord-Gudbrandsdalen og reinsdyrjakt i Rondane. Her får Asbjørnsen høre Per Gynt sagnene og mye annet som han utgir i 1848, og der henger han ut Laing i skikkelsen Sir John Tottenbroom. Og det ble slutten på deres vennskap. Vi parkerer ved dagens kulturhus som ligger på tomta til Badet og går ned til kilden. ”Brønngjestene” skulle drikke store mengder av dette vannet i løpet av en kur. Det er fremdeles mulig å se spor av kilden, rødfarget vann med svak eim av svovel frister ingen.

Eidsvoll Verk

Ferden går videre til Eidsvoll Verk hvor det er lettere å komme til elva. Vi går nedover et stykke og finner en klaring. Moestue har med det fine høyttaleranlegget så alle kan høre. Her leser Ringstrøm ”En Aften ved Andelven” og Vandvik Johnsen forteller om Asbjørnsens samarbeid med ekteparet Collett og Camilla i særdeleshet. Et forhold som til tider ble satt på prøve. Men ekteparet blir gode rådgivere for ham i Huldreutgavene. Dessuten får han mye folkeminnestoff av Camilla som har vokst opp med en barnepike, Lisbeth Maria, som var en stor fortellerske. Hun blir kalt Anne Marie i” En Aften ved Andelven”, og mange av sagnene er antagelig fra Camilla.

Festiviteten

Vi går til Festiviteten, samfunnshuset som Mathiesen bygde til sine ansatte rundt 1900.Her får vi lunsj med nydelig utsikt til Andelven.

Eidsvoll kirke

Siste stopp er Eidsvoll kirke hvor handlingen i ”Graverens Fortellinger” er lagt. Asbjørnsen sier selv at rammefortellingen i det store og hele er skrevet av Camilla Collett. Heldigvis er det en oppdiktet graver for beskrivelsen av ham er ganske drøy. Østberg har trykket opp en tegneserie fra 1928 som var reklame for Tiedemanns Tobak med denne fortellingen. Alle får et eks.

I den vakre kirken blir vi mottatt av organist gjennom 40 år, Robert Robertsen som forteller om kirken gjennom tidene . Her har vært kirke fra kristendommen ble innført, godt plassert på Eidsivatings grunn. Deretter holder han en praktfull liten orgelkonsert for oss. Ringstrøm takker og overrekker Selskapets årsskrift som gave.

I bussen hjem leser Ringstrøm fra ”graveren”, og vi ankommer Oslo fulle av trollkjerringhistorier. Nanna Biørnstad takket for turen fra deltakerne. En fin dag på Romerike var det!

Referent Jorunn Vandvik Johnsen


Turer 2010

Vandring i Asbjørnsens Christiania

REFERAT FRAASBJØRNSENSELSKAPETS HØSTTUR 19. SEPTEMBER 2010

Vi møttes på Ankerbrua, også kjent som Eventyrbrua, i strålende høstvær. Vi hadde håpet på forhåndsomtale i Aftenposten Aften, men det fikk vi ikke. Det førte til at bare 18 deltok i denne vandringen. Akerselva var viktig for Asbjørnsen hele livet, guttedagene med oppvekst i Dronningens gate, unge år rundt Grønland, voksne år med friluftsvandringer via elva og inn i marka.

Eventyrbrua

Bjørn Ringstrøm ledet første del av turen, og Helge Godø fra Gamlebyen historielag overtok på Asylet på Grønlandsleiret.

På Ankerbrua fortalte Ringstrøm om Dyre Vaa og hans eventyrskulpturer. Han gjenga Asbjørnsens versjon av Per Gynt sagnet og av eventyret omKari Trestakk med referanse til mange internasjonale versjoner: Cinderella, Cendrillon,Cenicienta, Askepott etc.

Th. Kittelsens plass

Neste stopp var Th. Kittelsens plass på hjørnet av Søndre gate og Thorvald Meyers gate, en plass de færreste vet om der den ligger bak lås og slå som minigolfbane i dag. Ringstrøm fortalte om Kittelsens eventyrtegninger og vennskap med Asbjørnsen som i utgangspunktet var noe skeptisk til tegningene som han syntes var for groteske. Men det fortok seg. Ringstrøm er vokst opp i nabolaget og fortalte fra guttedagene da plassen het Lekern på folkemunne og var samlingspunkt sommer og vinter.

Krohgstøtten

Vi krysset Nybrua (bygd i 1827) og stanset ved de sørgelige restene av Krohgstøtten som liggerforan Legevakten. Den ble demontert for opp-pussing for en menneskealder siden, og er fremdeles ”under arbeid”. Monumentet var støpt ved Nes jernverk til minne om ”Grunnlovens far”, statsråd Christian Krohg (1777-1828). Det ble avduket 17. Mai 1833 med tale av Henrik Wergeland som hadde startet feiringen på forhånd og holdt en tale de færreste forsto. Ringstrøm ga oss en smakebit. Det var hovedstadens første offentlige monument og midtpunkt for 17. maifeiringen iChristiania fram til 1860-årene. Her har selvfølgelig Asbjørnsen deltatt.

Prinds Christian Augusts Minde

image.png

Noen meter nedover Storgata stopper vi ved Prinds Christian Augusts Minde, også kalt Mangelsgården. Inne på den lukkede gårdsplassen kan vi beundre det vakre anlegget med hovedhus og to fløyer, opp-pusset utvendig, men foreløpig ikke innvendig. Dette er et anlegg å ta vare på! Den opprinnelige delen er da også fredet. Gården ble bygd i 1689 som herskapelig landsted og fikk det nåværende utseende under general Hausmann som overtok rundt 1720 . Han anla også et praktfullt hageanlegg, byens mest representative hus ble det sagt. Neste eier var general Mangelsen som ble opphavet til navnet Mangelsgården. I 1809 ble det opprettet arbeidsanstalt her til minne om prins Christian Augusts besøk i Christiania. Senere har det vært brukt til ulike sosiale formål. Vi ser for oss fordums storhet med fontener og fiskedammer, appelsintrær , kapproing på Akerselva og stor festivitas. På Asbjørnsens tid holdt Katedralskolen til her i perioder, men ikke akkurat da han var elev.

Vaterlandsbrua

image.png

Veien er kort til Vaterlandsbrua og Vaterlandsparken hvor det er yrende folkeliv i det fine været. I 1838 bodde Asbjørnsen her en periode i skjul for sine kreditorer. ” Formedelst Rykkere og Tidernes Trykbefinder jeg mig udiUhrmager Engers Gaard ved Dritbrua,” skriver han til Jørgen Moe. Den første brua ble bygd i 1654 og er en av de eldste forbindelsene over Akerselva. Til 1837 var dette den eneste bruforbindelsen mot øst. Den er utvidet og ombygget flere ganger. På Asbjørnsens tid var dette et strøk med livlig handel, men også stor fattigdom ogmye kriminalitet.

Asylet

Vi begir oss til Asylet på Grønland. Asbjørnsens far gikk konkurs i 1831 og familien flyttet til Grønlandsleiret. I 1838 bor han på Grønland 15, samme adresse som Asylet som opprettes året etter. Var det hit de flyttet i 1831? Det er spesielt å komme inn i kafeen og tenke at dette muligens er den eneste av Asbjørnsens mange adresser som fortsatt står. Helge Godø fra Gamlebyen historielag forteller oss om Grønlands utvikling på Asbjørnsens tid. Det skjedde en eksplosiv utvikling på 1800-tallet fra landsby til forstad og i 1859 bydel i Christiania sammen med Gamlebyen. Det var ikke murtvang i denne delen av byen.I 1801 foretas den første nominelle folketellingen som viser en variert befolkning med arbeidsfolk, sjøfolk, slakteriarbeidere, håndverkere og fire vertshusholdere .

Leiret

Grønlandsleiret var innfartsveien fra øst og videre over Vaterlandsbrua, Gamleleret fram til brua ble steinsatt med stein fra St. Hallvard. På Grønland Torg , populært kalt Kutørjet var det kvegmarked fra 1860-årene.Her var det livlig alle ukens dager.Fra slutten av 1700-tallet var det sammenhengende husrekker fram til Gamlebyen. Langs sjøen lå Oslo Strandvei med båthavn. Dette var en yndet vei for utflukter til utsiktspunktene i Ekebergåsen. Helge Godø leser rammefortellingen til Asbjørnsen fra Ekebergkongen som gir så fine glimt av hans guttedager i strøket. Det lille røde huset i Svingen som omtales i sagnetligger antagelig i krysset Valhallveien/ Ekebergveien (nr. 46). Deler av huset er veldig gammelt. Det er et annet 30 m. lenger oppe som også kan være mulig.

Gamlebyen

I Gamlebyen fortsatte livet selv om byen ble flyttet. Her lå fortsatt bispegården, Ladegården og Oslo Hospital. Her var kanonstøperi i tidligere Nonneseter kloster, tilreisende til markedene kom her også. Alunverket i Ekebergåsen anlagt på 1700tallet var like viktig som Blaafarveverket og ble drevet til 1820. I dag er bare sår i naturen et minne om denne driften.

Fra 1850 til 1900 steg befolkningen fra 30000 til 200000. Jernbanen blir anlagt på Asbjørnsens tid og åpner gradvis ut mot Europa.

Asylet ble bygget i 1740 som en privat velstandsgård, Sidefløyen ble bygget ca. 1800. Huset har hatt mange funksjoner opp gjennom tidene, her har vært alt fra verksteder til bank.I 1839 ble det Børneasyl her, forbedringsanstalt og skole. Senere har det vært brukt til sosiale formål. I dag er det bydelshus med en god kafe. Godø berømmer den skjønnsomme restaureringen som kommunen har foretatt, og vi slutter oss til det.

Ringstrøm takker Helge Godø for hans interessante kåseri og overrekker en gave. Vi takker begge guidene våre for en fin høstdag i Asbjørnsens tegn.

Referent

Jorunn Vandvik Johnsen

En vårkveld på Krokskogen med Asbjørnsenselskapet.

Klokka 14.30 onsdag 26. mai 2010 startet en nesten fullsatt S-buss med en opplagt sjåfør Håvard ved rattet fra St. Olavs gate med kurs mot nord. Allerede før vi var rundt første sving grep en entusiastisk turleder, Trygve Christensen, mikrofonen og holdt siden et godt grep på den under det meste av turen.

På Røa ble det plukket opp flere deltakere, slik at tallet kom opp i 44. Opp gjennom Sørkedalen var det bare å snu hodet til høyre og venstre som på en tennismatch for å få vite om gårder og plasser vi passerte. Det ble både Sørkedals- og Nordmarkshistorie i massevis med Bogstad som det første viktige navnet.

Etter å ha passert Skansebakken, måtte vi ut på en liten spasertur til Øvre Lyse, der det akkurat som på Asbjørnsens tid ikke var noen hjemme. Han traff imidlertid etter hvert en kjerring å spørre om veien, det gjorde ikke vi. Men på den vakre vollen fikk vi av Kåre Haug vite mye om Asbjørnsenstien og om diskusjonen blant fagfolk om hvor Asbjørnsen egentlig hadde forlatt Sørkedalen (Øvre eller Nedre Lyse) og hvor han rotet seg bort. Det var primært Fredrik Schjander d.e. og Ove Lange som småkranglet i tidsskriftet St. Hallvard, men mange andre har også blandet seg inn. Det må for øvrig sies at Øvre Lyse var ytterst velholdt og for oss et utmerket utgangspunkt for det som var turens egentlige formål, å tilnærmet følge den ruta Asbjørnsen gikk i sin tid.

På grunn av at Trygve ved rekognosering noen dager før hadde konstatert at det lå snø på Gråseterveien, dro vi tilbake om Sørkedalen skole og parkeringsplassen ved Åmot til veien over Pipenhus og Kjelsås, langs LanglivannKringlaSvarten og Vesleflåtan, bråsnudde der og ankom Heggeliafra nord. Her hadde stedets hund og katt tydeligvis en lek á la Tom og Jerry gående. Katta hadde latt seg jage opp i et tre, der den med største flegma lå bedagelig i en kløft og betraktet bikkja som gjødde som besatt. Dette hadde de gjort før! Været hadde så langt vært til å leve med, men på Heggelia var det grisekaldt, 7 grader, og det kom noen regndråper. Så da vi fikk slippe innendørs for å spise medbrakt niste, var det ingen som hadde det minste å innvende.

Etter rasten ble kursen satt nordover igjen, og vi ble lempet ut ved brua mellom Nordre Heggelivann og Skamrek. Det var her det ifølge kjerringa Asbjørnsen traff på Lyse var noe ”vringel og kringelkrangel” og ”liksom ei bru dem kaller for”. Både Trygve og Kåre Haug la her ut om hva de trodde var den mest sannsynlige veien Asbjørnsen hadde tatt, to nokså ulike teorier, og som for å understreke at dette var noe riktig alvorlig, fikk vi en ørliten snøbyge over oss.

På vei mot Stubdal og Kjerraten fikk vi av Kåre en ikke helt lettfattelig orientering om hvilket fantastisk arbeid som var utført i denne delen av skogen med hensyn til å få tilrettelagt for fløtingen sørover til Bogstadvannet. Det var kanaler og tømmerrenner både her og der, og det var mulig fortsatt å skimte rester etter anlegget av hestebanen mellom Damtjernog 12ern ved Storflåtan. Murene til 12ern er også gjenoppbygd og har imponerende dimensjoner.

Kjerratanlegget fra Steinsfjorden opp til Damtjern har en stigning på nær 400 meter, og det var virkelig flukt over Peder Ankers initiativ da han kom på tanken om at det i det hele tatt kunne la seg gjøre å få tømmeret over i Sørkedalsvassdraget. Av de opprinnelige 11 hjulhusene på strekningen er det bare rester igjen av fundamenter her og der, men 5ern ved Brentlær er av en gjeng ildsjeler fra Åsa nå bygget opp igjen, slik at det går an å se en av kjerratene i drift og få et innblikk i hvilken nesten genial oppfinnelse dette virkelig var.

Det var bygget kjerrater tidligere, også i Norge, men ingen av samme størrelse som dette anlegget. Den mest ihuga ildsjelen av alle ved restaureringen, eller skal vi si nybygget, var ingeniør Arve Frydenlund, og han møtte oss ved 5ern. Han har viet en stor del av sitt voksne liv til dette arbeidet, og han var mektig stolt over å ha fått det til. Allerede i Norsk Skogruksmuseums årbok nr.9 (1978-81) skrev han en lang artikkel om kjerraten, den finnes også som særtrykk, og han har fått laget en modell i stor skala på Skogbruksmuseet. Ved 5ern fikk vi høre om gjenoppbyggingen og om finansieringen av arbeidet, og vi fikk se hjulet og kjettingen i drift. Dette må betegnes som en utmerket test et par dager før dagen, for 5ern blir offisielt åpnet først 29. mai. Det var imponerende å se hvilke krefter som kunne settes i sving med det beskjedne vannet som fikk hjulet i gang. De kunne sine saker i gamle dager.

Kjerraten var i drift i vel 40 år, den ble nedlagt i 1850, og Peder Anker tjente neppe noe som helst på den, men på det meste var det 300-400 arbeidere som jobbet her, så det betydde en god del for Åsa-bygda.

Nede ved fjorden, ved Enerbrua, har Kjerratmuseet fått oppført et sjarmerende lite bygg med en kvern og en oppgangssag tilknyttet, og med et amfi mellom museumsbygningen og kverna. Inne i museet fins det en modell over hele anlegget og en liten modell av en kjerrat som settes i gang med vannpåføring. Veldig fint gjort.

I amfiet fortalte Frydenlund alt som er verdt å vite om hele kjerrathistorien, og det ble sent før vi kom på hjemvei. Han har forsket mye i gamle papirer de siste årene, og en oppsiktsvekkende nyhet var at det ikke var svensken Samuel Bagge som sto bak byggingen, slik det har vært opplest og vedtatt i all tid. Bagge kom ikke inn før anlegget var i drift, og den som skal ha æren heter Hans Henrik Thon. Henning Østberg takket for foredraget og overrakte Frydenlund et eksemplar av Juletræet for 2009, Fire Eventyr.

På vei mot Oslo viste Kåre Haug den samme filmen som vi så 15. januar på Ibsenmuseet, den som Gunnar Fjeld etter en idé av Bernt Bjørn-Hansen hadde laget tidlig på 1950-tallet og der Fjelds 12-årige sønn Per spilte ”vandrende gutt”, en svært ung Asbjørnsen. Filmen er oppgradert på mange måter og fremsto som en moderne produksjon.. Bjørn Ringstrøm leste en humor-stubb av Jacob Dybwad, ”En sommernatt på Krokskogen”, og lovet at våre guider skulle bli behørig belønnet senere, noe som skjedde like etter at referatet ble skrevet.

B.R.


Turer 2009

Kvernsagn – tur langs Akerselva

Referat ved Jorunn Vandvik Johnsen

“Når verden går meg imot”. Hans Gudes illustrasjon til Kvernsagn.

“Når verden går meg imot”. Hans Gudes illustrasjon til Kvernsagn.

Referat fra Høstturen 2009 lørdag 19 september. Med utgangspunkt i “Kvernsagn” vandret en gruppe på 35 personer i strålende høstvær fra Brekkesaga til Beierbrua. Turen var godt forberedt av Finn Geiran fra Grefsen, Kjelsås og Nydalen Historielag og Asbjørnsenselskapets formann, Bjørn Ringstrøm.

Brekkedammen

Ved Brekkedammen med utsikt over til stedet hvor Brekkesaga lå, fortalte Geiran om de gamle anleggene her mens vi grupperte oss rundt minnesteinen over Asbjørnsen som Historielaget har reist. Det er flere Stiller langs elva, men her ser vi utover Guttestilla, Jentestilla og Hestestilla – alt etter hvem som badet hvor. Gamle veitraseer ble også nevnt. Deretter leste Geiran rammefortellingen fra “Kvernsagn” og satte oss i rett stemning for dagen, vi formelig så Asbjørnsen med fiskestanga ta seg fram nedover vestre bredd for å ende opp inne i saga. Erik Henning Edvardsen refererte og kommenterte sagnene som ble fortalt i saga den kvelden og satte dem også inn i en internasjonal sammenheng, bl. a. Polyfemos-sagnet i Odysseen med “Sjølv”motivet”. Det er bare Homer som bruker “INGEN”, alle andre har Sjølv som navn på personen. Er sagnet eldre enn fra Homers tid?

Bjørn Ringstrøm leste fra P. Bukiers bøker hvor han fornøyelig vandrer i Asbjørnsens fotspor i 1911 og får høre sagn fra området som da fremdeles lever på folkemunne.

Tiden går fort, og vi må videre. Håpet er å få høre mer senere på turen, men på grunn av den mektige elva som våre stemmer ikke overdøver, blir det ikke slik. Neste gang har vi høyttaleranlegg!

Et glimt fra Skillingsmagasinet

Jorunn Vandvik Johnsen hadde i oppdrag å referere fra en artikkelserie i Skillingmagasinet for 1856 om industrivirksomheten langs Akerselva. Den er inndelt etter de 20 vannfallene som blir kilde til den industrielle omveltningen på Asbjørnsens tid. Vannfall 1 er Kjelsaas Brug med ståltrådfabrikk fra 1855, og vannfall 2 er Brekke Saug på vestsiden og Kjelsaas Saug på østsiden. De har samme eier. Et kart over elva og kopier av de nybygde brukene som gjengitt i Skillingmagasinet, blir delt ut.

Nydalsbakken

Vi stanser ved Nydalsbakken hvor Geiran forteller om hoppbakken til Nydalen Skiklub hvor de fra 1920 til 1953 arrangerte Nydalsrennet. Bakkerekord var 53,5m. Rennene samlet et stort publikum, og når toget kom, sakket det farten så passasjerene kunne følge med. Ovarennet var i bro over Maridalsveien på Korsvoll, og unnarennet endte på andre siden av elva. Geiran fortalte om glade guttedager her hvor bakken var sentral om vinteren.

Anleggene i Nydalen

Noen meter til, og anleggene i Nydalen kommer til syne. Geiran forteller om de første moderne anleggene som kom i 1850årene som Nydalens Øvre og Nedre Bomuldspinderi, og om en sosial profil skapt av eieren, Adam Hiorth. Han gjorde Nydalen til gode og trygge arbeidsplasser med omsorg for familiene bl. a. egne skoler. Alt i 1856 var her 300 arbeidere.

100 alen lenger ned ligger Chria. Spiger og Valseværk. I 1856 var det 40 menn og 15 gutter som arbeidet her. Her var et tøffere miljø enn på de før nevnte, forteller Geiran og ikke de samme sosiale godene.

Noen meter lenger ned lå Guldhaug Bridselmølle på østsiden og på vestsiden Bakke Kornmølle anlagt av Hans Nilsen Hauge i 1811. I dag en moderne bydel nydelig tilrettelagt langs elva. Videre nedover elva blir fokuset på situasjonen i 1856, altså slik Asbjørnsens samtid opplevde utviklingen.

Vannfall 9 – Bjølsen Kornmølle

Vi stanser ved vannfall 9, Bjølsen Kornmølle. Et stort vannfall her. Sandaker Brug og Sandaker Kornmølle ligger tett nedenfor ved 10 og 11. Lilleborg Sæbesyderi ligger ved vannfall 12. Fra 1850 også bomullspinneri. Her er 100 arbeidere i 1856, det samme som Sandaker Kornmølle.

Det er vakkert langs elva med store grøntområder i bakkelandskapet. Her ligger Bentzebrugs Papirfabrik. Gammelt anlegg, men fullstendig ombygd i 1851. Her er døgndrift opplyst med gass fra Chria. Gasværk og 100 arbeidere. Vi stanser overfor Myrens mekaniske Verksted og Jernstøberi. Det første mekaniske verksted på vår vei og med 80 arbeidere. En bigeskjeft er den gamle møllen.

Vannfall 15, Nedre Vøiens Kornmølle.

Den største i Christiania. her er nybygg, moderne drift og 80 arbeidere. Eies av et interessentskap hvor bl. a. artikkelforfatteren er med. Martin Edvard Nord (1817-89) var mineralvann- og isfabrikant. “Nords Drikkepavijonger” fantes flere steder i byen. Is brøt han flere steder i elva. Han anla en skøytebane i Iladalen. På folkemunne het den Nordishavet..

Vannfall 16, Hjula Bomuldsvæveri

Ved vannfall 16 ligger dagens siste stopp: Hjula Bomuldsvæveri. Her har vært sag og stensliperi. Nå ny eier og under bygging som bomullsveveri. Nå arbeider 50 menn og 170 kvinner her. Ferdigstilt blir her 400 arbeidsplasser, og den vil produsere en norsk mil ferdig bomullsstoff per dag! Dette er den nye tid! I dag ligger restaurant Månefisken her.

Vi avslutter vandringen med tapas i solen ved mølledammen og Beierbrua. Ringstrøm takker Geiran for god og interessant guiding med en asbjørnsenbok. En flott dag langs Akerselva – byens smilebånd!


Turer 2008

Romerike i Asbjørnsens fotefar

Årets tur, den første i Asbjørnsenselskapet, fant sted søndag 25. september. 30 medlemmer deltok i turen som i strålende høstvær fulgte Asbjørnsens fotefar på Romerike. Det var her han startet sitt innsamlingsarbeid, og da han forlot Romerike høsten 1837 er det med manus til en liten samling folkesagn og eventyr nesten klar. Den kom ut i desember 1837 under tittelen NOR, og er kanskje Norges sjeldneste bok i dag. Bjørn Ringstrøm hadde lagt opp turen og ledet oss gjennom dagen på en utmerket måte. Stiene er gjengrodde, men med buss kan en også oppleve mye! Første stopp er Tonsen gård, og de fleste er ukjent med at den ligger med hele sitt fine tun inne på Aker Sykehus`område. Her gikk veien til Romerike som Asbjørnsen gikk så mange ganger da han var huslærer der.

Nord for Bjerke Travbane ligger Borrebekken. Kroa som Asbjørnsen skildrer i Plankekjørere er borte for lengst. Ringstrøm leste litt fra Plankekjørere. Det var et rått og vanskelig liv de hadde med brennevin som eneste trøst.

Nedre Holm ved Nittedal kirke var neste stopp. Gården fra Asbjørnsens tid er borte, men det er fremdeles en stor og fin gård. Her hørte vi om Asbjørnsens besøk hos sin gamle venn, proprietær Holm, og om hans vakre datter. Herfra gikk Asbjørnsen for å finne Mattias Skytter, husmann under Molstad gård. Vi kjører og blir mottatt på gården. Plassen er borte, men vi ser hvor den har ligget. Herfra går de to sammen gjennom “Almenninga”, og Asbjørnsen får høre Mattias fortelle.

Vi kjører til Ask og spiser god lunsj på Smia Kafé.

Bussen tar oss videre inn i Almenninga til Askvangen, det første stedet som Asbjørnsen nevner fra turen med Mattias. Formannen i Gjerdrum Historielag forteller om den livsviktige almenningen som har tilhørt gjerdrumfolket i alle år og vært en støttestein i økonomien. Ringstrøm leser fra Mattias Skytters historier. Vi kjører tilbake til Ask og til Nedre Fjeldstad der Asbjørnsen var huslærer i 1836/37. Her blir vi mottatt av dagens eiere, Ellen og Per Frantzen. Han forteller om gården, og vi blir invitert inn i selveste proprietærkjøkkenet og stua innenfor som vi kjenner fra “En aftenstund i et proprietærkjøkken” hvor en møter Berte Tuppenhaug og Kristen Smed.

Ute på tunet igjen leser Jorunn Vandvik Johnsen fra denne skildringen før vi går bort til en gammel fredet, praktfull eik som har fått navnet “Asbjørnseneika”. Den er 600 år gammel. Her får vi historien om Asbjørnsen og husetsdatter, Lina, som han ble hemmelig forlovet med. Foreldrene nektet Lina å gifte seg med studenten, og bare måneder senere var hun gift med en 15 år eldre lensmann. Asbjørnsen giftet seg aldri. Så kommer Berte Tuppenhaug og forteller noen av sine gamle historier her, eika ligger like ved plassen hennes. Vi begir oss hjemover, men gjør en sving nedom Børkegårdene og får høre om hans tid der og sagn derfra.

En fin og lærerik dag må vi takke Bjørn Ringstrøm og alle som tok så fint imot oss for.

Juletræet 2008. Vår årbok. I år handler den om Asbjørnsens reise til Egypt ført i pennen av ham selv. ETC.


Jubileet 2012

Helgen 14 – 15. januar 2012

Asbjørnsenselskapet feirer 200-årsdagen!

Vi startet feiringen av dette spesielle året med en bankett for våre medlemmer og gjester på ”Sporten” lørdag 14. januar med 80 deltakere.

Gjestene ble tatt i mot av smånisser med fakler både på Frognerseteren stasjon og rundt inngangen.  I døren sto Asbjørnsen selv som eventyrkonge i Ringstrøms skikkelse og tok i mot alle.  ”Sporten” er som en kongsgård rett ut av eventyrene så bedre ramme kunne vi ikke fått. Vi kom inn til nydelig pyntede bord, vakkert dekket. Stemningen var stor fra første stund og stadig stigende!

Asbjørnsen/ Ringstrøm framførte en flott prolog . Så kom 8 barn og unge fra Grav litteratur og teatergruppe. De hadde under ledelse av Anne Jorunn Kydland og Maj-Christel Skramstad dramatisert og innstudert flere av folkeeventyrene og framførte tre av dem for oss til stor jubel. Skuespillerne fikk hvert sitt eksemplar av Årsskriftet 2010 som takk fra oss.

Det ble servert treretters middag, og i løpet av måltidet var det flere fine innslag som ble holdt orden på av Ingeborg Bø. Vår nestleder Erik Henning Edvardsen holdt en inspirert  festtale. Og så kom selveste Huldra i Tone Hulbækmos skikkelse med Hans Fredrik Jacobsen som ledsager, og da steg stemningen faretruende!

image.png
image.png

Rønnaug Moe Haugen hilste fra Mo gård og Ringerike og de lange røtter til Jørgen Moe. Terje Flaatten hadde skrevet en versifisert, underfundig hyllest til Asbjørnsen.

Vi sang ”Svarterabben”, en av de få visene Asbjørnsen har nedtegnet, og som vi i Selskapet gjerne prøver oss på!

Ringstrøms lyriske åre slo igjen ut i ”Asbjørnsens Vise”som ble sunget av oss alle. Den legger vi ut på denne siden til glede for flere.

Det var stor stemning da vi kl. 24:00 kunne istemme fødselsdagsang og skåle for vår helt, Peter Christen Asbjørnsen.

Omtale av årboken 2011

image.png

Aftenposten hadde en spennende artikkel om Asbjørnsens dører 16. januar 2012 i forbindelse med 200-års jubileet. I denne artikkelen blir også årets årbok anbefalt som et standardverk. Les gjerne mer på Aftenpostens eavis

24. april. Årsmøte blir holdt kl. 1900

Jorunn Vandvik Johnsen kåserer om ”Asbjørnsen og Moe i utlandet”. Deretter årsmøte.

P2 – Eventyråret 2012

NRK sendte inspirerende 25 minutter om Eventyretåret 2012. Programmet begynner slik:

«Det var en gang to brødre – Grimm het de – som samlet eventyr og fikk dem trykket i en bok. Samme år, litt lengre nord, ble det født en gutt – Peter Christian Asbjørnsen het han – og tiden skulle vise at også HAN skulle komme til å samle historier om prinser og troll og gode og onde krefter. Dette feirer vi i Norge i år – 200 år etter – i et eventyrets år – for det er mange som lar seg inspirere av de gode gamle folkeeventyrene for tiden …»

Asbjørsenselskapet anbefaler programmet på det varmeste – du kan høre det her eller laste det ned som en podcast her

17. mai 2012 ved Asbjørnsens bauta.

40 mennesker møtte opp for å feire 200-årsjubilanten på Vår Frelsers Gravlund. Erik Henning Edvardsen holdt talen for dagen og mannen. Den gjengir vi nedenfor.

image.png

Deretter la han ned en vakker krans fra Asbjørnsenselskapet. Vi avsluttet med å synge “Det er min sjel en frydfull trang”.

Talen her!17 mai 2012



15. juni  Utstillingsåpning: Eventyr! Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe.

En vandreutstilling kalt: “Eventyrlig – gamle fortellinger i ny drakt” fra Nasjonalmuseet for kunst skal sammen med en plakatutstilling ” Eventyr. Asbjørnsen og Moe” fra Nasjonalbiblioteket vises landet rundt fra !5. juni 2012 til 15. juni 2014.
Er ditt lokale bibliotek med? Ypperlig for skoleklasser da museet også har kontakt med “Den kulturelle skolesekken” og formidler skuespillere, fortellere og foredragsholdere.

Les mer på www.nb.no/eventyr

3. juni.

Vårturen bygger på ”En tiurleik i Holleia”, og finner sted søndag 3. Juni med Holleia som mål.

15. juni

Utstillingsåpning: Eventyr! Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe. Kl 14:00 i Nasjonalbiblioteket. Varer til 6. juli.

I Studiesalen på Nasjonalgalleriet kan du se de originale eventyrtegningene til Werenskjold og Kittelsen. Åpent i museets åpningstid. Grupper må bestille besøk. E-post: studiesalen@nasjonalmuseet.no

2. august til 5. august 2012: EVENTYRFESTIVAL i Bødal, Vestre Gausdal.

Skuespillere som Frode Rasmussen og Morten Jostad med flere borger for kvaliteten! Les mer: www.dethemmeligeteater.com

09. september.

Høstturen går til Ekeberg hvor vi møter Ekebergkongen og opplever andre sagn fra Christiania og omegn. Les mer her.

 Jubileumsfrimerke

image.png

Frimerke med Asbjørnsen og Moe utkom 14. september. Det har verdi 15 kroner som er brevpost utland og 100g. Norge.

Sankthanshaugen mandag 12. november

I anledning 200-årsjubileet har Asbjørnsen vært en tur i Kjøbenhavn til sårt tiltrengt oppussing, kostet av Stiftelsen Sat Sapienti og gjennomført i regi av Oslo kommune.
Kommunen ønsket å markere avdukingen som fant sted mandag 12 november, kl. 1400. Det var taler, eventyrfortelling, musikalske innslag og enkel servering.

Jubileumsboka 2012

image.png

Jubileumsboka 2012 er utgitt i samarbeid med Norsk Folkeminnelag.
Asbjørnsens arbeid innenfor folkloristikk sammen med kameraten Jørgen Moe, og alene, formet vår nasjonale og kulturelle bevissthet. Men tohundreåringen var også en fremragende marinbiolog som gjorde oppsiktsvekkende funn og bidro til å fremme darwinistiske ideer i Norge. Av profesjon ble han etter hvert både forstmester og torvmester.
I jubileumsboka vurderer fremragende fagfolk hans innsats på alle de ulke fagfeltene han arbeidet innenfor.

For nærmere informasjon om årsskriftet, kontakt styret



FLOTT OPPSLAG I DAGBLADET NYTTÅRSAFTEN

Jubileumsåret toner ut, og i den anledning skriver Fredrik Wandrup en artikkel om Asbjørnsen, med omtale av jubileumsboken og våre andre utgivelser. Han stiller også spørsmål om beslutningsprosessen når det gjelder hvem som får et nasjonalt år.


Les artikkelen her!

image.png

Fra oktober 2012 til mars 2013.
VANDRING I ASBJØRNSENS FOTSPOR

Osloguidene Mari Lunde og Anne Storrusten opptrer som bakstekjerringene Britta og Oline på en vandring i Asbjørnsens Christiania til steder som forteller om hans liv. Underveis blir det eventyr og sagn.

Hver første lørdag i måneden fram til mars 2013. Oppmøte ved Ibsenstatuen utenfor Nationaltheatret kl. 1400. Turen tar ca. 90 min. Og ender ved Oslo domkirke. Pris 150,- pr.pers.

For mer informasjon se info@osloguide.no eller www.osloguide.no

 200-ÅRSDAGEN!

På selve dagen samlet en del av medlemmene seg ved Asbjørnsens bauta på Vår Frelsers Gravlund. Ringstrøm talte og la ned en vakker krans med hilsen fra Selskapet . Jorunn Vandvik Johnsen leste utdrag av et dikt av Kristofer Randers som ble framført ved Asbjørnsens båre på hans fødselsdag i 1885. Dessuten fra avdukingen av statuen på Sankthanshaugen i 1891, utdrag av et dikt av Nordahl Rolfsen, som den gang ble framført av et stort kor av skolebarn. Det slutter slik:

Vi har Gjøgen spurgt i Lide
Om hvor længe du skal staa
Og – ja dette skal du vide;
Den holdt aldrig op at slaa.
Sommerlyset lig, der rinder
Dag og Nat foruden Stands
Kjære, slig dit Minde skinner –
Sommerlyst som Sancte-Hans.

Vi var også mange,150 i alt, som møtte fram kl. 14:00 til åpningen av Asbjørnsenutstilling i Ibsenmuseet, motto: ”Det er et herligt menneske”. (Ibsen sa det!) Her er mange av Asbjørnsens eiendeler utstilt, og informative banner forteller om hans mange profesjoner og interesser. En veldig fin utstilling som skal stå lenge og anbefales alle!

Vi ble møtt av to par i folkedrakt som danset på fortauet utenfor museet. Imponerende! Ordfører Fabian Stang hilste fra kommunen, og Erik Henning Edvardsen talte om Asbjørnsen og utstillingen.

Deretter en storartet forestilling laget og framført av Morten Jostad: ”Naar Verden gaar mig imod – Vandringer med Peter Christen Asbjørnsen”. Han delvis spilte og leste sagnene fra Ekebergkongen og andre fra Christiania og omegn. 130 overvar forestillingen som ble møtt med stormende jubel.

Ibsenmuseet fulgte opp med to søndagsforedrag hvor prof. Stenseth foreleste om ”En dør til Darwin – P. Chr. Asbjørnsen i arbeid” den 22. Januar og Bjørn Ringstrøm :” P. Chr. Asbjørnsen. Mer enn bare eventyr.” den 29. Januar.

Andre ting verdt å nevne:

Folkemuseet skal ha flere arrangementer i sommerhalvåret.

Erik Henning Edvardsen, Bjørn Ringstrøm og Jorunn Vandvik Johnsen har holdt og skal holde foredrag om Asbjørnsen i historielag, seniorakademier etc. De sier helst ikke nei til å spre mer kunnskap om denne ruvende skikkelsen i norsk kulturhistorie og nasjonsbygging.

Årsskriftet for 2012 , selve Jubileumsboka, kommer til våren. Erik Henning Edvardsen er redaktør for en flott samling artikler skrevet av naturvitenskapsmenn, kunsthistoriker, bibliotekar, folklorist og ernæringsekspert som alle belyser ulike sider av Asbjørnsens virke. Boka er en samproduksjon med NFL.

NRK har hatt flere fine innslag om Asbjørnsen, 11., 13. Og 24. januar, og påpekt at det er en skandale at verken stat eller hans egen hjemby, Oslo, har gjort noe for å få til et nasjonalt år.

Flere aviser har hatt fyldige artikler om Asbjørnsen rundt jubileet. Mange lokale historielag har hatt egne arrangementer. Romerike Historielag hadde stor markering på selve dagen.